Den senere tid har såkalt Moderne Monetær Teori (MMT) fått stadig større oppmerksomhet. Påstanden om at statsgjeld er irrelevant så lenge et land kan trykke penger får stadig flere tilhengere i politiske kretser i USA og har ført til debatt i finanspressen verden over. Er MMT vår tids «voodoøkonomi»?
Fra tidlig på 1980-tallet fikk tilbudssideøkonomi stor plass i den politiske debatten i land som USA, Storbritannia og Norge. Argumentasjonen gikk ut på at skatter har negative vridningseffekter på sparing og arbeidstilbud, slik at lavere satser kan bli selvfinansierende gjennom vekst i skattegrunnlaget. Selv om dette kan være korrekt under gitte betingelser, har de færreste land et så høyt skattetrykk at de ligger over vippepunktet på den såkalte Laffer- kurven. Når Reagan gjennomførte store skattekutt i USA, økte budsjettunderskuddene – slik de nå også gjør når Trump har senket selskapsskatten kraftig.
Den senere tid har en ny type overdreven og forenklet økonomisk argumentasjon funnet veien til rampelyset – der tilhengerne lokker med «gratis lunsj» i form av større offentlig forbruk. Enkelte demokratiske politikere i USA, som Alexandria Ocasio-Cortez og Bernie Sanders, knyttes til såkalt Moderne Monetær Teori (MMT).
Hva er MMT?
Kjernen i MMT er at en stat som utsteder egen valuta og låner i denne, aldri vil kunne misligholde statsgjelden, fordi det alltid kan trykkes penger for å betjene renter og avdrag. Dermed vil størrelsen på offentlig gjeld kun begrenses av effektene på samlet etterspørsel etter varer og tjenester i forhold til produksjonskapasiteten i samfunnet. For store budsjettunderskudd kan gi inflasjonspress, mens en for stram finanspolitikk vil kunne gi konjunkturbestemt arbeidsledighet.
MMT legger (implisitt) til grunn at rentenivået ligger fast og sentralbanken tilpasser pengetilbudet for å finansiere budsjettunderskudd gjennom kjøp av statsobligasjoner. Dermed må politikerne velge om de, i en normal konjunktursituasjon, skal dekke økte offentlige utgifter gjennom tradisjonelle skatteøkninger eller en inflasjonsskatt.
Hovedproblemet med MMT er at den (a) bygger på en feilaktig antagelse om samspillet mellom penge- og finanspolitikken og (b) ignorerer at offentlig gjeld gjennom fremtidige skatter har vridningseffekter på tilbudssiden i økonomien.
Mange ledene økonomer har vært kritiske til den stramme finanspolitikken som ble ført i flere land i årene etter finanskrisen – der overdreven frykt for høy statsgjeld førte til unødvendig stor arbeidsledighet. Med en pengepolitikk begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen, negative realrenter på langsiktige statslån og slakk i arbeidsmarkedet, kunne større offentlige låneopptak, f.eks. for å finansiere infrastrukturinvesteringer, både ha gitt lavere arbeidsledighet og delvis vært selvfinansierende gjennom gunstige effekter på vekstevnen i økonomien. Dette var imidlertid et spesialtilfelle og gjelder ikke generelt over konjunktursyklusen. Flere av økonomene som har vært mest kritiske til mangelen på finanspolitisk stimulans, som Paul Krugman og Larry Summers, kommer nå med kraftig kritikk av MMT.
En illustrasjon
Figur 1 viser et diagram med nominell rente på den horisontale aksen og reelt BNP på den vannrette. IS- kurven gir ulike kombinasjoner av rente og BNP ved likevekt i realøkonomien. Økt rentenivå gir lavere BNP gjennom mindre konsum, bruttorealinvesteringer og nettoeksport (via valutakursstyrkelse). Anta fravær av kostnadssjokk og stabile inflasjonsforventninger, slik at det ikke er en kortsiktig avveining mellom inflasjons- og produksjonsstabilisering. Dermed setter sentralbanken det rentenivået som sikrer full sysselsetting.
I punkt A er økonomien i en likviditetsfelle, der nominelle rentekutt helt ned til gulvet ikke er nok til å sikre full sysselsetting. Økte offentlige utgifter og/eller lavere skatter gir et positivt skift i IS- kurven (mot høyre i figuren). Så lenge pengepolitikken forblir passiv, vil produksjonen øke. Dermed vil finanspolitisk stimulans utelukkende ha positiv effekt på aktivitetsnivået.
Når det nominelle rentenivået er klart positivt, vil sentralbanken tilpasse pengepolitikken for å sikre full sysselsetting uten inflasjonspress, mens nivået på skatter og offentlige utgifter bestemmes av politiske vurderinger–motsatt av hva MMT forutsetter. I punkt B er økonomien i en slik normalsituasjon. Ekspansiv finanspolitikk skifter IS- kurven til punkt C, som i sin helhet gir renteoppgang. Dermed vil det optimale nivået på budsjettunderskuddet være uavhengig av hensynet til full sysselsetting.
Inflasjon og andre skatter
Myndighetene står ikke ovenfor en «gratis lunsj» ved offentlige låneopptak – selv om et land låner i egen valuta og aldri kan misligholde. Dette skyldes at større offentlige budsjettunderskudd presser opp rentenivået ved full sysselsetting, hvilket fortrenger privat økonomisk aktivitet. Økte skatter eller inflasjon vil også overføre ressurser til offentlig sektor, men fører i tillegg til at ressursene i privat sektor utnyttes mindre effektivt.
De siste tiårene har inflasjonen vært så lav og stabil at aktørene i økonomien i liten grad tar hensyn til denne. Å koble penge- og finanspolitikken sammen, slik MMT legger opp til, vil være uheldig. Det er ikke tilfeldig at inflasjonsproblemene i verdensøkonomien forsvant når sentralbankene ble politisk uavhengige. Det er tvilsomt om politikere vil øke skattene for å forhindre inflasjon i forkant av valg, og selv om dette skulle skje, vil store variasjoner i skatteratene ha mange av de samme negative vridningseffektene på samfunnsøkonomien som høy og variabel prisstigning.
Voodoøkonomi
Trump tror at massive skattekutt er selvfinansierende og forstår ikke at disse fører til økte underskudd på handelsbalansen – som man samtidig prøver å eliminere gjennom økte tollsatser og mindre handel med utlandet. Da er det bekymringsfullt at flere mulige demokratiske motkandidater til valget i 2020 stiller seg bak alternative former for «voodoøkonomi».