Debatten om sammenhengen mellom den norske lønnsdannelsen og pengepolitikken raser videre i lys av lønnsoppgjøret, energiprissjokk og renteøkning fra Norges Bank. Innlegget oppsummerer noen hovedpoeng i debatten, betrakter disse innenfor hovedkursteorien, og viser hvordan uenigheten primært handler om kronekursen og inflasjonsforventningene.
I frontfagmodellen skal konkurranseutsatt industri forhandle om lønn først, hvilket setter en ramme for de påfølgende lønnsoppgjørene. Begrepet kan gis noe ulik betydning, men i denne sammenheng er det nyttig å betrakte hovedkursteorien, som ble utviklet på 1960-tallet, og som må tolkes i lys av dagens situasjon med flyende valutakurs og inflasjonsmål.
Hovedkursteorien
I hovedkursteorien skiller man mellom konkurranseutsatt (K) og skjermet (S) sektor. K-sektor består av eksport- og importkonkurrerende virksomheter, som må forholdes seg til gitte priser (i utenlandsk valuta) på internasjonale markeder[1]. K-sektor er skjermet fra utenlandsk konkurranse og prisene bestemmes av innenlandske forhold.
En forutsetning i denne modellen er at lønnsomheten skal være stabil mellom de to sektorene over tid. De siste årene har lønnsomheten i eksportindustrien økt, hvilket har sammenheng med økte priser på viktige eksportvarer, heriblant råvarer. Dette styrker lønnsevnen i frontfaget. Når lønnsveksten stiger i industrien, følger skjermede næringer etter. Dermed må disse øke sine priser for å bevare lønnsomheten[2].
De siste årene har inflasjonen i Norge vært klart høyere enn inflasjonsmålet på 2 prosent. Mye av dette drives av høy prisvekst på innenlandske varer og tjenester, mens det har vært lavere importert prisvekst. Ut fra overnevnte, kan dette ha sitt opphav i «utenlandsk prisimpulser» via lønnsdannelsen.
Prosent. Jan 2020-April 2026. Kilde: SSB.
Økonomisk effektivitet
Der er verdt å merke seg at en slik tilpasning er samfunnsøkonomisk effektiv. Dette er fordi en økning i de relative prisene på skjermede goder (prisene i K-sektor er gitt på verdensmarkedet) er nødvendig for å sikre at S- sektor bevarer sin andel av arbeidsstyrken og produksjonen, slik at konsumentene kan få dekket økt etterspørsel etter varer og tjenester når produktiviteten i K- sektor stiger.
Nå er det ikke primært produktiviteten som har steget i K-sektor (relativt til S-sektor), men prisene på eksportvarer. Men en forbedring i bytteforholdet ovenfor utlandet (dvs. prisene på eksport relativt til import), virker akkurat på samme måte som økt produktivitet i K-sektor. Begge deler gir økt internasjonal kjøpekraft for en gitt ressursinnsats.
Kritikerne av Norges Banks renteøkning mener den økte inflasjonen er en midlertidig tilpasning (i relative priser) som pengepolitikken ikke bør forhindre – og at prisveksten vil komme ned når «hovedkursen» (fordelingen av overskudd mellom arbeidskraft og kapital) er normalisert.
Analysen forutsetter imidlertid fast nominell valutakurs. Anta at lønnsomheten i eksportindustrien blir reversert, fordi eksportprisene faller tilbake. Ved et nytt høyere lønnsnivå (relativt til utlandet), må kronekursen depresiere frem i tid – for å gjennoprete den kostnadsmessige konkurranseevnen.
Rentedifferansen og inflasjonsforventingene
Valutakursen er en fremadskuende variabel, som betyr at en slik forventning kan få kronen til å falle allerede nå. En svakere krone vil styrke lønnsevnen i industrien ytterligere, og dermed den innenlandske prisveksten – i tillegg til å øke den importerte prisveksten. For å hindre dette må Norges Bank opprette en positiv rentedifferanse ovenfor utlandet – som motsvarer depresieringsforventningene i valutamarkedet. Dermed kan det positive inflasjonsgapet (fra inflasjonsmålet) bli midlertidig.
I den offentlige debatten trekkes det frem en beslektet, og på ingen måte gjensidig utelukkende mekanisme – nemlig at finansmarkedene kan miste tilliten til inflasjonsmålet dersom Norges Bank ikke reagerer på prissjokk. Dette henger sammen med at inflasjonen har vært høyere enn målet lenge, og nå stiger ytterligere på kort sikt på grunn av høyere energipriser mm.
På lang sikt vil den nominelle kronekursen (for en gitt realvalutakurs) være bestemt av inflasjonsdifferansen ovenfor utlandet. Dermed kan øke inflasjonsforventninger få kronen til å falle, og utløste en pris-lønns- og valutaspiral som drøftet ovenfor. Kronen har imidlertid stabilisert seg de siste årene (før den klare styrkingen fra årsskiftet), tross høyere inflasjon enn hos flere av våre handelspartnere. Dette tyder på at den positive rentedifferansen mot utlandet har hatt en positiv effekt på kroneetterspørselen.
Nå er kronekursen kraftig styrket så langt i år, noe som trolig henger sammen med oppgangen i olje- og gassprisene internasjonalt. Det demper isolert sett behovet for videre renteoppgang. I det siste har renteforventningene ute kommet opp igjen. Det er ventet at Den europeiske sentralbanken (ESB) vil sette opp styringsrenten i juni. Dette taler også for at Norges Bank gjorde rett i å øke styringsrenten på forrige rentemøte.
[1] Dette betyr at virksomhetene primært er prisfaste kvantumstilpassere.
[2] Evnen til å velte kostnadsøkninger videre kan imidlertid begrenes av sterk priskonkurranse i deler av skjermet sektor.