Innlegget drøfter oljeprisoppgangen og hvorfor mange lands mottiltak kan drive oss mot en likevekt ingen ønsker.
Figur 1 viser utviklingen de siste tolv månedene for Brent Blend, den mest brukte referanseprisen for råolje. Etter at USA og Israel startet militære operasjoner mot Iran den 28 februar, og det kort tid etter ble meldt om de første forstyrrelsene i Hormuzstredet (angitt ved de to første stiplede linjene i figuren) har råoljeprisen steget betydelig.
Fra TACO til NACHO i oljemarkedet
Som grafen illustrerer brukte markedsaktørene noe tid på å sende oljeprisene opp. Dette trass at stengingen av Hormuzstredet kutter verdens olje- og gassforsyning med rundt 20 prosent.
Til å begynne med var nok markedet preget av det mye omtalte TACO- narrativet (Trump Always Chickens Out), som skulle tilsi en ganske kortvarig krig. To måneder inn i konflikten er Hormuzstredet fortsatt stengt, og man har begynt å ta i bruk et nytt akronym: NACHO (Not a Chance Hormuz Opens).
Til tross for at det kom en våpenhvile på plass fra 8. april, blokkerer Iran fortsatt stredet som svar på den amerikanske blokaden av Iransk oljeeksport som ble innført den 13 april – markert ved den grønnstiplede linjen i figuren. Brent Blend svinger, men virker å ha etablert seg i et nytt intervall over 100 dollar fatet.
Den usynlige hånd
I en uregulert markedsøkonomi fungerer prisene som en mekanisme som samordner ressurstilgang og produksjon med konsumentenes betalingsvillighet. Dersom det oppstår en ulikevekt mellom tilbud og etterspørsel, slik vi nå ser ved et stort bortfall i oljetilgangen, vil prismekanismen sørge for å jevne ut denne.
Prisoppgangen sender et signal om å kutte oljeforbruket. Alt som involverer olje og gass i forsyningskjeden kan bli dyrere – fra bilkjøring og flyreiser, til plast- og kjemiprodukter. Dyrere kunstgjødsel og varetransport kan også forplante seg til kassalappen på sluttproduktet.
Dermed vil husholdninger og bedrifter få insentiver til å kutte forbruket og energieffektivisere der de kan, samt søke mot alternative energikilder. Dette er imidlertid ikke gjort over natten, og dermed kan prisutslagene bli store.
Forblir oljeprisene høye lenge, vil dette gjøre det mer lønnsomt å investere i ny teknologi som kan gjøre verden mindre oljeavhengig – og slik sett fremskynde det «grønne skiftet». Effekten er imidlertid ikke entydig, siden også oljetilbudet kan stimuleres. Det er neppe tilfeldig at det er akkurat nå De forente arabiske emirater bestemte seg for å forlate OPEC – for å kunne øke egen produksjon utover de forhåndsbestemte kvotene i oljekartellet.
Ineffektive mottiltak
Her hjemme krangler politikerne om gjennomføringen av kutt i drivstoffavgiftene, for å kompensere for de økte prisene. Og Norge er ikke alene om å iverksette tiltak. Ifølge en sammenstilling utarbeidet av carbonbrief.org har nær tretti land gjennomført avgiftskutt etter at Irankrigen brøt ut. Sytten land har gått enda lenger, og innført pristak på drivstoff.
Som forklart ovenfor stiger prisene fordi det er en reduksjon i mengden olje og gass på markedet. Dersom myndighetene iverksetter tiltak for å subsidiere prisene, som å kutte drivstoffavgiftene, reduseres etterspørselen mindre, og prisene må stige mer. Settes prismekanismen ut av spill, tvinges det frem fysisk rasjonering. Dette er også ineffektivt, fordi de som virkelig trenger ressursene ikke får tilstrekkelig tilgang, selv om de har høy betalingsvillighet.
Og her oppstår et spillpolitisk paradoks: Hvert land er fristet til å kutte drivstoffavgiftene. Hvis de er alene om å gjøre dette, vil forbrukerne (les: velgerne) komme bedre ut, og andre land ville bare oppleve en liten økning i globale priser. Men hvis alle land gjør det samme, vil prisene stiger desto mer for å balansere tilbud og etterspørsel. Alternativt kan man drives mot en likevekt med fysisk rasjonering – noe ingen egentlig ønsker. Kostnadssjokket blir også mer inflasjonsdrivende dersom politikerne prøver å kompensere gjennom finanspolitikken.
Markedskreftene bidrar til effektiv ressursbruk, men ikke nødvendigvis rettferdig fordeling. Det kan derfor være politiske grunner til å gi økonomiske støtte til utsatte grupper som rammes av økte energipriser. Ved å gi bred støtte til alle, og samtidig utforme tiltakene slik at de motvirker markedskreftene, blir disse imidlertid både dyre og ineffektive.