De siste ukene, etter at Norges Bank signaliserte at styringsrenten trolig skal settes opp før sommeren, har det vært en heftig debatt om pengepolitikken i avisene. Alt fra fagøkonomer til journalister og leger, har diskutert om økte renter virkelig fører til lavere prisvekst, om pengepolitikken bør reagere på kostnadssjokk fra utlandet og hvordan inflasjonsmålet bør avveies mot full sysselsetting.
Det er typisk stor forskjell på hvordan lekfolk og fagøkonomer betrakter problemstillingen, samtidig som det kan være faglig uenighet. Flere som deltar i debatten virker likevel å ikke se skogen for bare trær. Noen ganger kan det være nyttig å ta et skritt tilbake, og betrakte spørsmålene innenfor en veldig enkel makroøkonomisk modell.
IS-LM/AE-AT-modellen
Først noen begrepsavklaringer: Pengepolitikk er sentralbankens tiltak for å styre pengemengden og rentenivået i samfunnet. Begge kan ikke styres samtidig, fordi den nominelle renten er prisen på penger, slik at det er en kobling mellom disse i pengemarkedet.
Hvordan pengepolitikken responderer på ulike typer sjokk avhenger av det «nominelle ankeret», dvs. det pengepolitiske regime. Norge har, i likhet med de fleste andre land, et inflasjonsmål for pengepolitikken. Det pengepolitiske virkemiddelet er styringsrenten.
For å klargjøre intuisjonen, skal vi imidlertid starte med å anta at sentralbanken isteden fastsetter pengetilbudet, M. Det er flere grunner til at moderne sentralbanker verken har pengemengden som instrument eller mellommål, men det viktige å få frem i denne sammenhengen, er rentens rolle som pris på penger. Det kan fortelle oss noe om valget mellom rente- og prisstabilisering.
Figur 1 viser to ulike diagram.
I den såkalte IS-LM-modellen, som man finner (eller brukte å finne)[1] i de fleste innføringsbøker i makroøkonomi, har vi to hovedmarkeder: pengemarkedet og produktmarkedet.
- LM- kurven (Liquidity/Money) viser alle kombinasjoner av rente (r) og reelt BNP (Y) som gir likevekt i pengemarkedet. Når reelt BNP øker, øker transaksjonsbehovet i økonomien, noe som (for et gitt pengetilbud, M) presser opp rentenivået for å klarere pengemarkedet.
- IS-kurven (Investering/Sparing) viser alle kombinasjoner av rente og reelt BNP som gir likevekt i produktmarkedet. Økt rente gir lavere kjøp av investeringsvarer, som får BNP til å falle[2].
Makroøkonomisk likevekt oppstår der de to kurvene krysser hverandre, slik at rente og reelt BNP dannes simulant.
AE–AT‑modellen (aggregert etterspørsel og aggregert tilbud) er et rammeverk som viser hvordan det generelle prisnivået (P) og reelt BNP (Y) bestemmes i økonomien.
- Aggregert etterspørsel (AE) viser at jo høyere prisnivået er, jo lavere er samlet etterspørsel. Dette kan bl.a. forklares med at økte priser, alt annet likt, gir lavere reallønn og konsum (Pigoueffekten), i tillegg til at økte priser gir økt knapphet på penger, som presser opp renten og gir lavere investeringer (Keynes renteeffekt).[3]
- Aggregert tilbud (AT) er stigende med prisnivået, hvilket gjenspeiler at økte priser, for et gitt kostnadsnivå, gjør det lønnsomt for bedriftene å ekspandere produksjon og sysselsetting[4].
Prisnivå og reelt BNP dannes der de to kurvene krysser hverandre.
Anta at energiprisene stiger, noe som representerer en økning i produksjonskostnadene. Dette gir et negativt skift i AT-kurven. Som vist i figur 1 får dette reelt BNP til å falle og prisnivået til å stige. Fordi prisnivået går opp, faller realpengemengden (M/P), noe som gir et negativt skift i LM-kurven[5]. Fallet i reelt BNP sammenfaller dermed med økt rentenivå.
Nå kan økte energipriser også redusere samlet etterspørsel i økonomien, via lavere kjøpekraft hos husholdningene – spesielt i Norge der mye av de økte inntektene til olje- og energiselskapene inndras gjennom grunnrenteskatt. Med “Norgespris” og avgiftskutt, er imidlertid effektene mindre enn før. I tillegg kan økte oljepriser gi økte petroleumsinvesteringer. Nettoeffekten er derfor ikke åpenbar – og utelates fra skiftanalysen ovenfor.
Merk at vi ikke får vedvarende prisstigning om ikke noe annet inntreffer. Det som imidlertid kan skje, og som fører til ytterligere prisvekst, er om myndighetene prøver å hindre tilbakegangen i produksjon og sysselsetting – ved å stimulere etterspørselen.
Anta at sentralbanken ønsker (slik mange gir uttrykk for) å stabilisere rentenivået på gammelt nivå – noe som krever at pengetilbudet økes når etterspørsel etter likviditet øker. Dette fører til at LM-kurven, etter å ha skiftet opp som følge av økt prisnivå, skifter tilbake til utgangspunktet, som vist i figur 2. For det nye prisnivået, gir den økte pengemengden et positivt skift i aggregert etterspørsel. Dermed får man videre prisstigning.
Fordi mange priser på kort sikt er stive (pga. «menykostnader», etc.) vil en økning i energiprisene ikke gi fall i andre priser, selv om pengemengden ligger fast[6]. Isteden faller produksjonen, mens prisnivået stiger. Over tid vil imidlertid endringer i relative priser (mellom varer) kun endre det generelle prisnivået hvis pengepolitikken tillater dette. Samtidig er produksjonen på lang sikt bestemt av tilgjengelig arbeidskraft, realkapital og teknologi (AT-kurven er loddrett). Dermed er det ikke er noe langsiktig bytteforhold mellom prisstabilitet og full sysselsetting. I det lange løp tilpasser renten og prisnivået seg et forhåndsbestemt produksjonsnivå.
Avsluttende betraktninger
La oss hoppe tilbake til virkeligheten: Norges Bank har et inflasjonsmål på 2 prosent, så det er ikke snakk om å stabilisere prisnivået, men prisveksten. I tillegg virker pengepolitikken med et tidsetterslep og inflasjonsstyringen skal være fleksibel. Sentralbanken vil derfor bruke tid på å bringe inflasjonen tilbake til inflasjonsmålet – for å unngå unødvendig tilbakegang i produksjon og sysselsetting. Men det grunnleggende fra modellanalysen består: å holde den nominelle renten nede i møte med et prissjokk, vil føre til mer ekspansiv pengepolitikk (økt pengemengde /lavere realrente).
Hvor fleksibel inflasjonsstyringen kan være, vil avhenge av tilliten til inflasjonsmålet. Er inflasjonsforventningene forankret, slik at økte energipriser i liten grad smitter videre på andre priser og lønninger, kan pengepolitikken se gjennom dette og fokusere på realøkonomien. Det vil også være mindre behov for å sette opp renten dersom kronekursen reagerer mye på rentedifferansen mot utlandet. Med en inflasjon som imidlertid har ligget klart over inflasjonsmålet lenge, og nå ligger an til å øke igjen, må pengepolitikken sikre at økonomien fortsatt har et «nominelt anker». Økte inflasjonsforventninger kan svekke kronen og øke lønnsveksten. Glipper ankerfeste, viser teori og erfaring at det kan bli kostbart å presse inflasjonen ned igjen.
[1] For en gammel, med morsom drøfting av IS-LM-modellens rolle i makro, se Krugman.
[2] I tillegg kan øke rente gi lavere konsum og sterkere kronekurs som reduserer nettoeksporten.
[3] Det er denne effekten som binder IS-LM modellen sammen med AE-AT-modellen.
[4] På lang sikt, når prisene er perfekt fleksible, antas AT-kurven å være loddrett.
[5] Vi beveger oss oppover AE-kurven.
[6] forutsatt at pengenes omløpshastighet ligger fast.