Innlegget drøfter Norges Banks nye rentebane, usikkerheten i prognosene og Stortingets hastebehandling av avgiftskutt.
Denne uken holdt Norges Banks styringsrenten uendret på 4 prosent, men løftet rentebanen slik at denne signaliserer en oppgang til mellom 4,25 og 4,5 prosent innen utgangen av året. Så sent som i desember indikerte rentebanen ett til to kvartinger ned i år – som var betinget av gradvis lavere inflasjon og ressursutnyttelse i norsk økonomi.
Krigen i Iran har ført til et energiprissjokk som kan redusere den økonomiske veksten og løfte prisveksten både i Norge og internasjonalt. Utover kraftig oppgang i prisene på olje og gass, har man sett store utslag i prisene på gjødsel og enkelte andre råvarer, samt høyere logistikk- og forsikringskostnader.
Etter at prisveksten her hjemme toppet nær de høyeste nivåene på 40 år i kjølvannet av pandemien i 2022/23, kom denne gradvis ned frem til utgangen av 2024. Deretter har inflasjonen, når man korrigerer for bidragene fra energipriser, ligger nær 3 prosent. Nå drives inflasjonen i stor grad av prisveksten på tjenester, som kan knyttes til lønnsveksten.
Med de prognosene Norges Bank presenterte denne uken, vil prisveksten øke igjen fremover, for så gradvis falle tilbake til inflasjonsmålet på 2 prosent i 2029. Dette er betinget av at styringsrenten følger rentebanen.
Det er ikke bare krigen i Iran som har løftet inflasjonsanslagene fra forrige Pengepolitiske Rapport i desember. Inflasjonstallene i januar og februar var høyere enn Norges Bank hadde lagt til grunn, og forventingene til lønnsveksten noe hevet. Samtidig opererer norsk økonomi nær normal kapasitetsutnyttelse, med en registrert arbeidsledigheten som har vært noe lavere enn forutsatt.
Blant de få variablene som har trukket i retning av stabil (eller lavere) styringsrente, er styrkingen av kronekursen. Etter en rask appresiering etter krigsutbruddet, har denne imidlertid falt noe tilbake igjen i det siste. Norges Bank peker på at kronestyrkingen delvis kan være drevet av økte renteforventninger, slik at det å ikke heve, kan få styrkelsen til å reverseres. At rentene trolig også vil settes opp i andre valutaområder som eurosonen fremover, trekker i samme retning.
Det er selvfølgelig stor usikkerhet knyttet til disse prognosene. Det var også begrunnelsen til Norges Bank for å holde renten uendret i mars – for å avvente mer informasjon frem mot de neste rentemøtene.
Pengepolitiske avveininger
Norges Bank har et fleksibelt inflasjonsmål, som betyr at pengepolitikken på kort sikt skal avveie hensynet til inflasjons- og produksjonsstabilisering. På lang sikt er det ingen bytteforhold mellom prisstabilitet og full sysselsetting.
Noen klager på at Norges Bank reagerer på tilbudssidesjokk av den typen økte energipriser representerer, fordi renten ikke har en direkte effekt på disse. De ønsker at pengepolitikken skal legge mer vekt på hensynet til høy og stabil sysselsetting.
At Norges Bank bruker flere år på å nå inflasjonsmålet, viser nettopp at det gjøres en avveining mot hensynet til realøkonomisk stabilitet. Et problem er at inflasjonen nå øker igjen i en situasjon der denne har ligget høyere enn inflasjonsmålet lenge. Hvis bedrifter og husholdninger begynner å venne seg til at prisene øker mye, kan dette påvirke lønns- og prisdannelsen. Da kan det bli nødvendig med enda strammere pengepolitikk senere, som kan gi unødvendig ustabilitet i produksjon og sysselsetting.
Betrakter man Norges Banks prognoser for inflasjonen og produksjonsgapet (avvik fra trend-BNP), som er betinget av rentebanen, ser man at inflasjonen gradvis faller tilbake til 2 prosent i 2029, mens produksjonsgapet avtar noe og forblir negativt gjennom prognoseperioden. Ved første øyekast kan det dermed fremstå som at renten burde settes raskere ned igjen.
Under fleksibelt inflasjonsmål skal Norges Bank imidlertid minimere nåverdien av et vektet forhold mellom fremtidige inflasjons- og produksjonsgap. Som drøftet i tidligere innlegg, sier pengepolitisk teori at det kan være optimalt for sentralbanken å holde renten oppe en stund etter at kostnadssjokket «dør ut». Dette skyldes at det er kostnader knyttet til å justere mange priser, slik at bedriftene hensyntar fremtidige etterspørsels- og kostnadsforhold når de først justerer disse. Dermed kan forventninger om noe slakk i økonomien fremover, få virksomhetene til å øke prisene mindre i møte med dagens kostnadssjokk. Det gjør det igjen mulig å sette opp styringsrenten mindre.
Hva med avgiftskutt?
Samme dag som Norges Bank la frem årets første Pengepolitiske Rapport, overkjørte stortingsflertallet regjeringen og vedtok avgiftskutt som skal kompensere for oppgangen i drivstoffprisene.
I rentesettingen vil Norges Bank, som fokuserer på kjerneinflasjonen målt ved KPI justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE), se gjennom både den direkte effekten av økte drivstoffpriser på KPI, og slike avgiftskutt. Det sentralbanken er opptatt av, er å forhindre «andre-runde-effekter».
Mens økte energi- og drivstoffpriser øker bedriftenes kostnader, vil dette også trekke inn kjøpekraft fra husholdningene. Denne negative etterspørselseffekten kan begrense bedriftenes mulighet til å velte kostnadsøkningene videre. Etter innføringen av «Norgespris» og strømstøtte, vil husholdningene i mindre grad merke dyrere strøm som følge av høyere gasspriser i Europa. Dermed er det en risiko for at mer av energiprissjokket spres til andre priser i økonomien.
Hvis de siste avgiftskuttene ikke finansieres, bidrar dette til en mer ekspansiv finanspolitikk. Dette vil trekke i retning av et høyere rentenivå på kort sikt, men effektene er trolig små. Prislappen på de nye avgiftskuttene er ikke avklart, men noen anslag ligger nær 7 milliarder kroner. Dette utgjør igjen rundt 0,15 prosent av Fastlands-BNP. Ifølge en helt enkel Taylor-regel tilsier dette en rentebane som vil være 0,075 prosentpoeng høyere enn den ellers ville vært.
Problemet med denne typen avgiftskutt, og spesielt hvis de gjennomføres i mange land, slik vi blant annet også har sett i Sverige og India, er at dette kan bidra til at drivstoffprisene stiger mer enn de ellers ville gjort. Dermed får man lite igjen for å “svekke statsfinansene”. Økonomer foretrekker effektive tiltak, som lavere inntektsskatt for lavinntektsgrupper. Dette bør imidlertid skje innenfor normale budsjettprosesser, for å sikre en helhetlig prioritering og inndekning.
Avsluttende betraktninger
Prisene på olje og gass, men også kronekursen og markedsrentene, har variert voldsomt etter krigsutbruddet i Iran. Ingen vet hvordan verden ser ut om et par måneder. Dermed var det trolig klokt av Norges Bank å avvente. Samtidig virker det som vi står ovenfor et inflasjonsproblem. Prisveksten har vært høy lenge og vil øke igjen. Derfor må Norges Bank trolig sette opp styringsrenten på et av de neste rentemøtene.