Et spørsmål som får en del oppmerksomhet i den offentlige debatten er om Jens Stoltenberg, tidligere statsminister og nå generalsekretær i NATO, burde bli sentralbanksjef når Øystein Olsen går av med pensjon i mars neste år. Frem til Stoltenbergs mulige kandidatur ble offentlig kjent, var det av mange antatt at visesentralbanksjef Ida Wolden Bache var den naturlige arvtageren.
Argumentet enkelte trekker frem for Stoltenberg som ny sentralbanksjef er at han var statsminister når handlingsregelen for bruk av oljeinntekter ble innført i 2001. Fordi Norges Bank forvalter oljefondet, og sentralbanksjefen er leder av hovedstyre, fremheves det at Stoltenberg vil kunne «holde Nicolai Tangen i ørene». Det er imidlertid Finansdepartementet, og ikke Norges Banks hovedstyre, som bestemmer den overordnede investeringsstrategien for oljefondet.
Mandatet for forvaltningen av oljefondet, som forankres i Stortinget, angir blant annet hva fondet kan investeres i, hva resultatene skal måls mot, og stiller en rekke krav om hvordan forvaltningsoppdraget skal gjennomføres. Det er lite rom for Norges Bank Investment Management til å avvike fra den såkalte referanseindeksen, som forklarer hele 99 prosent av avkastningen over tid.
Det er egentlig merkelig at man peker på handlingsregelen som argument for Stoltenberg som sentralbanksjef. Denne legger jo føringer for finanspolitikken, som er regjering og Storting sitt ansvar. I det minste burde man fremheve inflasjonsmålet, som tross alt er Norges Banks mandat, og som Stoltenberg-I regjeringen innførte parallelt med handlingsregelen i 2001.
Utover å være leder for hovedstyre, leder sentralbanksjefen Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Komitéen består også av to visesentralbanksjefer og to eksterne medlemmer. Disse tilpasser virkemiddelbruken for å nå målene i pengepolitikken. Inflasjonsmålet på 2 prosent er fastsatt av regjeringen. Kalibrering av rentenivået er et faglig spørsmål, der komitéen i stor grad lener seg på prognoser utarbeidet av staben i Norges Bank – med utgangspunkt i bankens makroøkonomiske modeller.
Noen vil kanskje være bekymret for (eller i det minste hevde) at Stoltenberg vil kunne ta politiske hensyn i pengepolitikken. Fordi Norges Bank har operativ uavhengighet i pengepolitikken, må den forklare allmenheten hva den gjør og hvorfor den gjør det. Rentemøtene ledsages av en pressekonferanse. I tillegg publiserer banken Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet, der det gis en grundig analyse av norsk økonomi, med prognoser for bl.a. inflasjonen og ressursutnyttelsen i årene fremover. Rapporten inneholder også rentebanen, som er en betinget prognose for styringsrenten fremover. Endelig vises et «renteregnskap», der hvilke faktorer som har trukket banen opp eller ned fra forrige rapport er kvantifisert i prosentpoeng. Med et slikt bakteppe er det svært vanskelig for en sentralbanksjef å legge politiske hensyn inn i rentebeslutningene.
Argumenter for Stoltenberg
Jens Stoltenberg er neppe ekspert på pengepolitikk, men er utdannet sosialøkonom og har vært finansminister. Han vil kunne oppdatere seg på området ganske raskt. Han vil trolig være en synlig sentralbanksjef med gode kommunikasjonsevner, som kan skape økt oppmerksomhet rundt pengepolitikken. Den helt kortsiktige nominelle renten, som Norges Bank kontrollerer, virker i hovedsak på norsk økonomi gjennom forventninger til fremtidige korte renter. Disse forventningene har stor betydning for rente- og valutamarkedene. De kan imidlertid også påvirke aktørene sine spare- og investeringsbeslutninger mer direkte. Dermed kan økt oppmerksomhet rundt pengepolitikken faktisk gjøre denne mer effektiv. Som den amerikanske økonomen og ledende forskeren på pengepolitikk Michael Woodford har uttrykt det: «Not only do expectations about policy matter, but, […], very little else matters».
Til tross for at Norges Bank er transparente, henger de etter på visse områder. Dersom Jens Stoltenberg blir sentralbanksjef bør han straks ta fatt på arbeidet med at Norges Bank begynner å publisere utfyllende referater fra rentemøtene, slik som er vanlig praksis i andre land – heriblant Sverige og USA. Dette vil ikke bare styrke markedsaktørenes forståelse av de pengepolitiske vurderingene, men også fjerne enhver tvil noen måtte ha rundt motivene bak renteendringer.
Det er også motargumenter
De historiske erfaringene tilsier at en politisk uavhengig sentralbank er avgjørende for å sikre lav og stabil inflasjon. Etter at man innførte tittelen sentralbanksjef i 1985 (før dette het stillingen direksjonsformann i Norges Bank), og Norges Bank overtok ansvaret for rentepolitikken i 1986, har man ingen eksempler på at tidligere statsråder har hatt stillingen som sentralbanksjef. Dette sikrer en avstand fra det politiske systemet.
I en leder i gårsdagens VG hevder politisk redaktør Hanne Skartveit at Norges Bank aldri kan bli upolitisk. «For økonomi handler i høyeste grad om politikk». Det trekkes spesielt frem at Erna Solberg «bør være mest ivrig på å få Stoltenberg inn som toppsjef i Norges Bank. Han kan med tyngde og troverdighet kritisere Ap-regjeringens pengebruk». Men hvorfor Stoltenberg skal ha mer tyngde enn en teknokrat uten politisk fartstid henger som et ubesvart spørsmål over artikkelen. Og hva hvis Norges Banks faglige vurderinger tilsier at man bør anbefale regjeringen å føre en mer ekspansiv finanspolitikk i en dyp lavkonjunktur? Vil ikke da logikken snus på hodet?
I USA er tidligere sentralbanksjef Janet Yellen nå finansminister. Presidenten for den europeiske sentralbanken (ESB), Christine Lagarde, er tidligere fransk finansminister. Samtidig er tidligere sjef for ESB, Mario Draghi, statsminister i Italia. Det vil derfor ikke være uhørt at en forhenværende norsk finans- og statsminister blir sentralbanksjef. Det er likevel avgjørende at vedkommende har de nødvendige kvalifikasjonene. For i Norges Bank vil sosialøkonomen Jens Stoltenberg måtte være nettopp det.