Svingningene i finansmarkedene har satt søkelys på hvordan den største renteoppgangen på flere tiår påvirker banksektoren. Innlegget drøfter markedsuroen og konsekvensen av denne.
Fallet til Silicon Valley Bank (SVB), en 40 år gammel bank opprettet for å tilby finansielle tjenester til teknologimiljøet i Bay Area, tok mindre enn 40 timer. Forløpet føyer seg inn i et kjent mønster fra historien, men var også noe annerledes.
Etter sigende skyldtes SVBs fall ikke den typen dårlige utlånspraksis som bidro til finanskrisen i 2008. Bankvirksomhet handler fundamentalt om å gjøre kortsiktige innskudd tilgjengelige for langsiktige investeringer (utlån). SVB hadde kjøpt langsiktige obligasjoner, og spekulerte i at rentekurven ikke skulle endre seg dramatisk – noe den gjorde når den høyeste inflasjonen på 40 år fikk Federal Reserve til å stramme inn pengepolitikken kraftig.
Kort tid etter forrige blogginnlegg, ble det kjent at myndighetene i USA garanterer for alle innskudd i amerikanske banker. Dette ser man nesten alltid når en bank faller, og er nettopp ment å hindre selvforsterkende panikk – med enorme kostnader for samfunnet.
Bankinnskudd, moralsk hasard og reguleringer
Dette har skapt en debatt om moralsk hasard. En profesjonell investor med store innskudd kan spre disse mellom banker, så man ikke overstiger innskuddsgarantiordningen (som i USA er 250.000 dollar). Det er imidlertid urealistisk at folk flest og vanlige virksomheter skal granske en banks finansielle situasjon, slik at de har et aktivt forhold til risikoen de bærer.
Myndighetene har i praksis ikke noe annet valg enn å garantere alle innskudd ved en krise. Redningspakker må imidlertid tilpasses slik at bankens eiere taper sine verdier– slik at det skapes insentiver til å overvåke driften i andre banker.
Parallelt har det også blusset opp en stor debatt om bankreguleringer. Kritikerne peker på at den forrige administrasjonen i USA (les: Trump) lettet på «Dodd-Frank» reguleringene som kom på plass i kjølvannet av finanskrisen for 15 år siden. Dette skjedde ved at mindre banker, som nettopp SVB, ble stilt ovenfor mindre strenge krav en store systemviktige institusjoner. Andre fremhever at stress-testingen i disse reguleringene uansett ikke fanget opp en kraftig investering av rentekurven, kun en dyp resesjon (typisk forbundet med fallende rentenivåer).
Regulering av banker kan alltid bli bedre. Imidlertid er det urealistisk å regulere seg vekk fra alle fremtidige kriser. Disse har en tendens til å dukke opp på de områdene som nettopp ikke er regulert, og myndighetene, som er vanlige mennesker, har ikke fantasi til å tenke gjennom alle mulige senarioer. Vel så viktig er det derfor at banker står ovenfor tilstrekkelig høye krav til egenkapital.
Konsekvenser fremover
I uken som gikk så man hvordan uroen som fallet til noen nisjebanker i USA skapte, har spredt seg til de globale finansmarkedene. Etter at Sveits sin nest største bank, Credit Suisse, måtte innrømme svakheter i sin internkontroll, og en av eierne erklærte at det ikke var aktuelt å skyte inn mer kapital, har aksjekursen stupt, mens kundenes uttak har blitt større. Dette førte til at den sveitsiske sentralbanken ga banken et kriselån på 577 milliarder kroner. Og nå i helgen jobber myndighetene i landet for å la landets største bank, UBS, kjøpe Credit Suisse til en kurs som nærmest vil slette verdiene til dagens aksjonærer.
Som drøftet i forrige innlegg, fremstår det mest trolig at man ikke vil oppleve en ny finanskrise. Det har likevel oppstått bekymring rundt hvordan den raskeste renteoppgangen på flere tiår påvirker banksektoren. Dette har igjen fått markedet til å prise inn færre renteøkninger fra sentralbankene. Det er imidlertid uklart i hvilken grad uroen rammet realøkonomien og inflasjonsutsiktene, som igjen vil påvirke styringsrentene.
Den europeiske sentralbanken (ECB) hevet som tidligere signalisert styringsrenten med 0,5 prosentpoeng på torsdag. Til uken er det rentemøter i både Federal Reserve og Norges Bank. Trolig vil Fed måtte fortsette å øke renten, men timingen og rentetoppen kan bli påvirket av markedsuroen. For Norges har bankuroen liten direkte betydning for makroøkonomien, men strammere finansielle forhold ute kan ramme norsk eksportetterspørsel. Samtidig har kronekursen falt ytterligere fra svake nivåer. Nettoeffekten på den norske rentebanen er derfor ikke åpenbar. Det som er på det rene, er at Norges Bank uansett vil sette opp styringsrenten nå til uken.