Iblant dukker det opp en debatt om kortere arbeidstid, som innføring av 4 dagers arbeidsuke. Hvor realistisk er dette i en økonomi med befolkningsaldring og stagnerende produktivitetsvekst?
I Norge jobbet vi i snitt 1425 arbeidstimer i 2022, ifølge tall fra OECD. Bare i Tyskland og Danmark jobbet man færre timer, og gjennomsnittet i OECD-landene var 1752 timer. I USA jobbet man i snitt 1811 timer.
Ser man utviklingen over tid, har det vært en klar nedgang i gjennomsnittlige årsverk, målt i timeverk per sysselsatt, både i Norge og internasjonalt. I Norge var det en kraftig nedgang fra 1970 og frem til tidlig på 2000-tallet. Deretter har gjennomsnittlig antall arbeidstimer utviklet seg mer stabilt.
Målt ved timeverk per sysselsatt. 1970-2022. Kilde: OECD
Det er ikke overraskende at antall timeverk har falt over tid. Når et land blir rikere, vil husholdningene øke etterspørselen etter alle typer normale goder. Dersom man betrakter fritid som et slikt gode, er det å forvente at antall timeverk faller i takt med den økonomiske veksten.
Økt fritid uten tilførsel av tilstrekkelig ny arbeidskraft, i form av høyere yrkesdeltagelse, befolkningsvekst eller arbeidsinnvandring, vil gi en nedgang i arbeidstilbudet. Merk at dette sammenfaller med økt velferd, selv om utviklingen demper veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP).
Fallet i timeverk har sammenfalt med vekst
I Norge har vi fra starten av 1970-tallet hatt en kraftig vekst i arbeidsstyrken, som har motvirket det negative bidraget til BNP-veksten fra et fall i gjennomsnittlige årsverk.
En viktig driver har vært den økte kvinnelige yrkesdeltagelsen. Utover på 1970-tallet og i første halvdel av 80-årene ble mange kvinner ansatt i servicenæringene, særlig i offentlig sektor. Mens andelen menn som inngår i arbeidsstyrken falt fra 78,1 prosent i 1972 til 75,7 i 2023, økte andelen kvinner fra 44,7 til 69,7 prosent (tall fra SSB). I tillegg har vi hatt en betydelig befolkningsvekst, drevet av fødselsoverskudd og perioder med høy nettoinnvandring.
I årene fremover vil aldringen av befolkningen gi oss lavere vekst i arbeidsstyrken.
Produksjon, timeverk og reallønn
Den viktigste driveren for langsiktig økonomisk vekst, og dermed muligheten til å hente ut en kombinasjon av mer konsum og fritid, er produktivitetsvekst. Arbeidskraftproduktivitet, dvs. produksjon per arbeidstime (eller sysselsatt), drives av økt kapitalintensitet og høyere total faktorproduktivitet.
I den offentlige debatten hevdes det tidvis at færre arbeidstimer fører til høyere produktivitet. Det kan nok være tilfelle i enkelttilfeller, men på makronivå går sammenhengen motsatt vei: økt produksjon per arbeidstime gjør at bedriftene kan tilby mer fritid som et alternativ til økt lønn.
Dette kan vises ved litt algebra: La arbeidsinntekten, L, være er en gitt andel av reelt BNP, Y, slik at L = aY. Samtidig vet man at L = wh, der w er reell timelønn og h antall arbeidstimer. Siden wh = aY, følger det at w = a(Y/h). Fordi reallønnen må utvikle seg proporsjonalt med arbeidskraftproduktiviteten over tid, kan økt Y (for en gitt h) gå til økt w. Alternativt kan redusert h (for en gitt Y), gi uendret lønnsinntekt, wh (forutsatt konstant lønnsandel, a).
Og her ligger, i tillegg til svak vekst i arbeidsstyrken, utfordringen ved å redusere den allmenne arbeidstiden. Produktivitetsveksten har falt klart over tid, særlig i årene etter finanskrisen. I Norges Banks siste Pengepolitiske Rapport fra desember, skriver sentralbanken at underliggende produktivitetsvekst har avtatt fra 2,3 prosent årlig for perioden 1995-2009, til rundt 0,7 prosent i årene 2010-2023.
Pensjonsreform og ny teknologi
I pensjonsforliket som det nylig ble enighet om på Stortinget, gikk myndighetene inn for å gradvis heve pensjonsalderen. Som drøftet tidligere, er dette nødvendig for at vi skal kunne produsere de varer og tjenester som vil etterspørres i privat og offentlig sektor i fremtiden – samtidig som fordelingen i favør de eldre blir bærekraftig for den yrkesaktive befolkningen. Å jobbe færre timer vil, alt annet likt, motvirke en slik stimulans av arbeidstilbudet.
Mange håper at AI og annen ny teknologi etter hvert skal snu den negative trenden i produktivitetsveksten, men her er årsakssammenhengene komplekse og dårlig forstått.
Preferanser møter produksjonsmuligheter
Uansett vil det samfunnsmessige optimale nivået på konsum og fritid være bestemt av samspillet mellom produksjonsmulighetene (budsjettskranken) og husholdningenes preferanser. I en nylig studie påpeker økonomer ved Det Internasjonale Pengefondet (IMF) at fallet i antall arbeidstimer i mange europeiske land under pandemien, ikke fullt ut er hentet inn. De viser at selv om økt sykefravær i kjølvannet av pandemien kan forklare noe, drives den nedadgående trenden over tid av folks preferanser for å jobbe mindre.
Å hente ut mer fritid betyr mindre konsum enn man ellers ville hatt. Å kombinere redusert arbeidstid med aldring av befolkningen, krever trolig en miks av økt yrkesdeltagelse og redusert reallønnsvekst, med mindre man for alvor klarer å snu produktivitetsveksten.