Nobelprisen i økonomi gikk i år til Paul Romer og William Nordhaus for deres bidrag til å besvare et av menneskehetens viktigste spørsmål: hva skaper langsiktig bærekraftig økonomisk vekst?

Hva er de bakenforliggende årsakene til økonomisk vekst og stigende levestandard?

Dette grunnleggende spørsmålet ble første gang forsøkt besvart i Adam Smiths verk Nasjonenes velstand fra 1776. Smith la vekt på at levestandarden avhenger av produksjonen av knappe varer og tjenester. Denne kunne igjen føres tilbake til produktivt arbeid, samt den arbeidsdelingen og spesialiseringen som ble mulig gjennom handel og konkurranse. Likevel hadde ikke de klassiske økonomene den samme oppfatningen av vekst som i dag. De leve i en tid der stigende levestandard og befolkningsvekst ble møtt av knapphet på matjord, som førte til befolkningstilbakegang og stagnasjon. Vedvarende økonomisk fremgang så først dagens lys i kjølvannet av den industrialiserte revolusjonen.

Karl Marx la vekt på betydningen av kapitalakkumulering i økonomiske vekstprosesser, mens Joseph Schumpeter fokuserte på innovasjon og kreativ destruksjon i nedgangstider. Etter hvert som man observerte en varig stigende trend i den materielle levestandarden, begynte man derimot å søke etter en mer formell vekstteori. Det mest kjente bidraget kommer fra nobelprisvinner Robert Solow, som beskrev produksjonen i samfunnet som en funksjon av realkapital, arbeidskraft og teknologi.

Solow-modellen

I den såkalte Solow-modellen vil kapitalbeholdningen avhenge av forholdet mellom sparing og kapitalslitasje, mens arbeidsstyrken og teknologien antas å vokse stabilt over tid. Anvendt på nasjonalregnskapsdata kan man dekomponere veksten i arbeidskraft og realkapital, samt et residual som fanger opp «alt annet» – hvilket ofte kalles total faktorproduktivitet eller teknologi. Slike studier viser at økninger i realkapitalbeholdningen per sysselsatt bare kan heve levestandarden opp til et vist nivå. I rike land drives veksten i hovedsak av teknologiske fremskritt.

Teknologidrevet vekst

Den første av årets to nobelprisvinnere i økonomi, Paul Romer, har gitt viktige bidrag til å utvikle det som har blitt kjent som endogen vekstteori. Her er det laget modeller som forklarer veksten i total faktorproduktivitet med bedriftenes satsning på forskning og utvikling (FoU). Investeringer i FoU i enkeltbedrifter kan ha «eksterne virkninger» på andre bedrifter gjennom spredning av kunnskap og teknologi. Slik satsning er forbundet med store faste kostnader, mens marginalkostnadene knyttet til å reprodusere resultatet typisk er lave. Et kjennetegn med denne typen modeller er derfor at bedriftene må ha viss monopolmakt, slik at de minst får dekket sine utgifter til FoU gjennom tilstrekkelig høye produktpriser.

Dette er blant annet bakgrunnen for regler om patentbeskyttelse, som gjør det mulig å oppnå et tidsbegrenset monopol på nye produkter eller prosesser. En fullstendig uregulert markedsøkonomi kan gi for lite spredning av kunnskap og teknologi, slik at man oppnår lavere økonomisk vekst nasjonalt og internasjonalt.

Mens Romer la vekt på at teknologi og kunnskap i bedriftene har positive ringvirkninger på den økonomiske veksten, har årets andre nobelprisvinner, William Nordhaus, fokusert på de negative effektene økonomisk aktivitet kan ha på global oppvarming gjennom utslipp av klimagasser. Nordhaus viser at teknologiske fremskritt og tilstrekkelig faktorsubstitusjon gjør at miljøhensyn ikke trenger å begrense vekstmulighetene. Disse modellene er også nyttige for å evaluere hvilke nivåer på utslipp av klimagasser som gir en rimelig avveining mellom kostnader og gevinster fra økonomisk vekst.

Økonomisk vekst og miljøhensyn

Denne forskningen viser at den mest effektive løsningen på miljøproblemene fra økonomisk aktivitet er en global karbonskatt (CO2-avgift). Forurensing er et klassisk eksempel på en markedssvikt, der prisene ikke fanger opp samfunnets miljøkostnader, slik at det blir en overproduksjon. Prinsippet om at «forurenseren skal betale» innebærer at man setter en prislapp på miljøet, i from av miljøavgifter eller handel med utslippskvoter, og lar markedsmekanismen få virke. Dermed vil veksten kunne fortsette, mens man vrir konsum og produksjon i en mer bærekraftig retning.

Nordhaus har vært avgjørende for utviklingen av såkalte «integrated assessment models» som kan brukes til å simulere konsekvensene av ulike miljøpolitiske tiltak, som eksempelvis en optimal bane for en karbonskatt over tid, og hvordan resultatet avhenger av ulike parametere for sammenhengen mellom utslipp og global oppvarming. Figur 1 er hentet fra en nylig studie av Nordhaus og illustrerer fire mulige forløp for CO2- utslipp betinget av politikkalternativer.

Figur 1: CO2-utslipp over tid ved fire ulike typer klimapolitikk (forklart i figuren). Kilde: https://www.kva.se/sv/pressrum/pressmeddelanden/ekonomipriset-2018.

Årets nobelprisvinnere i økonomi har altså gitt viktige bidrag til å forstå hva som skaper og hemmer vekstpotensialet i økonomien og dermed den langsiktige utviklingen i befolkningens levestandard. En mer detaljert gjennomgang kan leses på hjemmesidene til Kungl. Vetenskapsakademien.