Klimaendringene får stor oppmerksomhet i valgkampen. Et kontroversielt tema er om man av miljøhensyn bør sette en sluttdato for norsk oljeutvinning. Selv om dette kunne stimulere annen konkurranseutsatt virksomhet, er miljøeffektene uklare.
I et innlegg i DN (betalingsmur) argumenterer professor emeritus Victor D. Norman for at det bør settes en sluttdato for norsk oljenæring. Han viser til at en slik politikk vil få kronekursen og lønnsveksten til å falle over tid, noe som vil bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen ovenfor utlandet, og dermed gi omstilling til ny konkurranseutsatt virksomhet.
De økonomiske mekanismene
Innledningsvis kan det være nyttig å se nærmere på de mekanismene det trolig henvises til: Når oljen tar slutt, synker den samlede etterspørselen etter varer og tjenester. Ved full sysselsetting vil dette føre til rentefall og svekkelse av kronekursen, hvilket gir en vridning av arbeidskraft og realkapital fra skjermet til konkurranseutsatt sektor. Merk at dette er en reversering av de mekanismene som gjør seg gjeldene når man faser oljeinntekter inn i økonomien.
Fordi realkapitalen er lite mobil på kort sikt (låst i produksjonsutstyr, etc.), vil overføringen av arbeidskraft til konkurranseutsatt sektor øke den relative knappheten på kapital i sektoren. Dette vil presse opp avkastningen på investeringer og få næringen til å ekspandere kapasiteten. Skal markedssystemet virke effektivt over tid, må investorene forutse at kapitalavkastningen i konkurranseutsatt sektor stiger når oljen tar slutt, slik at de i god tid før dette er villige til å øke investeringene.
Å sette en offisiell sluttdato for oljenæringen kan altså stimulere investeringsviljen i tradisjonell konkurranseutsatt sektor. Så er spørsmålet om dette er en rasjonell politikk, dersom man hensyntar totaleffekten på husholdningenes nytte (inkl. kostnadene fra global oppvarming).
Her bør det også bemerkes at omstillingsbehovet dempes noe av at Norge har reallokert en betydelig andel av realressursene på norsk sokkel til finansielle fordringer på utlandet – i form av et oljefond som i skrivende stund utgjør 12.275 milliarder kroner. Med en forventet realavkastning på 3 prosent p.a., kan Norge ha et årlig underskudd på driftsbalansen overfor utlandet (primært nettoimport) på 368 milliarder kroner.
Markedskrefter og politikk
Anta at myndighetene gikk inn for å fremskynde nedbyggingen av norsk oljevirksomhet, ved å ikke gi nye lisenser eller øke skattleggingen av eksisterende utvinning (utover inndragelse av petroleumsrenten). I tillegg til å ha en direkte effekt på oljeproduksjonen og utslipp av klimagasser, ville reduksjonen i tilbudet trekke i retning av økte råoljepriser. Dyrere råolje ville dempe etterspørselen over tid, men også stimulere tilbudet fra andre produsentland.
Tilhengerne av en styrt avvikling av oljesektoren viser til at verden er i ferd med å innse alvoret i klimakrisen, og at Paris-avtalen vil hindre andre land fra å øke produksjonen av dyrere og skitnere olje (inkl. skiferolje og tjæresand). Ser man på dynamikken i de globale oljemarkedene, fremstår dette tvilsomt.
Oljemarkedet minner om et oligopol, som er dominert av noen få tilbydere med store ressurser og lave marginalkostnader. Flere av disse samarbeider om å påvirke prisdannelsen gjennom kartellet OPEC, der Saudi-Arabia historisk har fylt rollen som svingprodusent. Sammen med blant annet Russland prøver OPEC å sikre priser godt over utvinningskostnadene, samtidig som prisene ikke blir så høye at de skaper en global resesjon eller stimulerer konkurrerende energikilder.
De siste årene har amerikansk skiferolje for alvor utfordret OPEC og preget prisdannelsen. Skiferoljeprodusentene har vist seg fleksible og raskt økt tilbudet når råoljeprisene kommer opp og gjør flere prosjekter lønnsomme. Dette har presset OPEC til å i større grad forsvare langsiktige markedsandeler.
Globalt nullsumspill?
Spørsmålet er dermed hvordan særlig OPEC-landene og Russland ville forholde seg til et varsel om avvikling av norsk oljeproduksjon. I flere av disse landene er regimene avhengig av oljeinntektene. Kombinasjonen av fleksibel amerikansk skiferolje og ledig utvinningskapasitet i OPEC gjør at kutt i den norske oljeproduksjonen trolig vil ha liten betydning for det globale oljetilbudet – og dermed råoljeprisene.
Resultatet ville bli flytting av klimagassutslipp og inntekter fra Norge til disse landene. Noen argumenterer likevel for at litt høyere priser ville dempe forbruket over tid, og at utslipp av klimagasser fra oljeutvinning utgjør lite sammenlignet med utslippene forbundet med bruk av olje. Men disse effektene er altså usikre.
Et rasjonelt tiltak?
En avvikling av norsk oljeindustri vil ikke nødvendigvis ha positive netto klimaeffekter. Klimaendringene må tas på største alvor og krever effektive tiltak. Dette handler bl.a. om CO2-prising og satsing på grønn teknologi. Et lite rikt land som Norge, som står for ca. 0,1 prosent av verdens klimagassutslipp, må også bidra mer globalt. En krone i klimatiltak i lavkostnadsland gir langt større utslippskutt enn samme beløp brukt her hjemme. Dette bør prioriteres fremfor kostbare tiltak med tvetydige virkninger på de globale utslippene.