Denne uken holdt Norges Bank styringsrenten uendret på 1,5 prosent. Dette var i tråd med markedsforventningene. Det mest interessante var derfor at dette var den første rentebeslutningen som ble fattet av Norges Banks nye «komite for pengepolitikk og finansiell stabilitet». Hva betyr den nye komiteen for norsk pengepolitikk?
Fra 1. januar 2020 fikk Norge ny sentralbanklov. En av endringene var opprettelsen av en egen komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Denne har ansvaret for utøvelsen av pengepolitikken, i hovedsak å sette styringsrenten med sikte på å nå inflasjonsmålet, og skal i tillegg bidra i arbeidet med å fremme finansiell stabilitet.
Tidligere har styringsrenten og annen virkemiddelbruk blitt bestemt av Norges Banks hovedstyre. En kritikk av dette har vært at de seks eksterne medlemmene, som sitter i hovedstyret sammen med sentralbanksjefen og de to visesentralbanksjefene, ikke har hatt tilstrekkelige forutsetninger for å supplere eller utfordre beslutningsgrunnlaget – siden disse ikke jobber med pengepolitikk på fulltid eller disponerer Norges Banks fagstab og modellapparat. Hovedstyret har i tillegg hatt et bredt spekter av andre ansvarsområder. De fleste støttet derfor forslaget om å løfte pengepolitikken over i en egen fagkomité når dette ble foreslått av sentralbankutvalget i 2017.
Det teoretiske bakteppe
Nå kan det kanskje ikke virke så viktig hvilket organ som faktisk setter renten, så lenge denne tilpasses på en måte som stabiliserer norsk økonomi og sikrer inflasjonsmålet på 2 prosent. Dette handler imidlertid ikke bare om at sikre best mulig fagkompetanse. Siden både lange renter, valutakurser og inflasjon i stor grad påvirkes av forventninger til fremtiden, blir den pengepolitiske kommunikasjonen helt avgjørende for at Norges Bank skal kunne nå sine mål.
Figur 1 viser en (forenklet) skisse av pengepolitikkens virkemåte på økonomien, som i faglitteraturen går under betegnelsen transmisjonsmekanismen. Pengepolitikken virker på samlet etterspørsel, produksjon og inflasjon gjennom en serie kanaler og med et variabelt tidsetterslep.
Mens endringer i styringsrenten vil ha direkte gjennomslag på de helt kortsiktige pengemarkedsrentene, vil renter med lengere løpetid påvirkes av forventninger til fremtidige korte renter. Dette vil påvirke kronekursen, som igjen påvirker inflasjonen direkte gjennom importprisene, men også indirekte gjennom virkningen på samlet etterspørsel. I tillegg vil renteendringer påvirke konsum og investeringer, som har effekt på inflasjonen gjennom samlet etterspørsel og ressursutnyttelsen i økonomien. Endelig vil forventninger til fremtidig pengepolitikk kunne påvirke inflasjonsforventningene direkte, som innvirker på lønns- og prisdannelsen, men også realrenter og kronekurs.
På mange områder ligger Norges Bank langt fremme når det gjelder kommunikasjon. Det publiseres grundige analyser av norsk økonomi i de pengepolitiske rapportene, med prognoser for inflasjon og produksjonsgap, en betinget bane for styringsrenten i årene fremover, samt vurderinger rundt finansiell stabilitet. Samtidig holdes det pressekonferanser i forbindelse med disse rapportene, der det redegjøres for eventuelle renteendringer og bakenforliggende vurderinger.
På andre områder er det mer å hente. Norges Bank har for lenge siden sluttet å sende oppdaterte signaler om pengepolitikken i foredrag mellom rentemøtene. Dette kan spesielt skape usikkerhet hvis det oppstår store avvik fra tidligere antagelser mellom møtene. Dessuten er Norges Bank en av få sentralbanker som ikke publiserer referater fra rentemøtene. Dermed får ikke allmenheten innsyn i de overveielser og uenigheter som kommer til uttrykk før beslutningen fattes.
Ny komite, gammel praksis
Den nye komiteen består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer.
En åpenbar konsekvens av den nye komiteen er at Norges Banks interne medlemmer nå har flertall.
Til tross for at de to medlemmene utenfra nå vil involveres tidligere i prosessen frem mot rentebeslutningen, er det ikke åpenbart at det blir mer ekstern input i beslutningsgrunnlaget. For eksempel indikerer en enkel beregning av timebruk i den årlige «Norges Bank Watch»- rapporten fra Senter for monetær økonomi ved BI, at nedgangen i antall eksterne medlemmer vil mer enn kompensere for tidlig involvering, slik at de eksterne bidragene blir mindre viktige i beslutningsprosessen.
Som det ble skrevet på bloggen når Gjedrem-utvalget hadde lagt frem sin utredning: «Etableringen av en pengepolitisk komite, som man også har i mange andre sentralbanker med inflasjonsmål, vil ikke bare styrke den faglige diskusjonen rundt rentebeslutningene, men også gjøre det mulig for flere enn sentralbanksjefen å uttale seg i offentligheten gjennom taler og intervjuer. I tillegg kan det gis ut mer detaljerte referater med individuelle vurderinger i etterkant av rentemøtene».
Selv om komiteen er fersk og må få litt tid, blir det i alle fall foreløpig ikke de endringene som mange fageksperter i inn og utland har anbefalt i lang tid. I en pressemelding fra Norges Bank heter det blant annet at: «Det vil ikke bli skrevet detaljerte referater fra møtene» og at «sentralbanksjefen uttaler seg utad på vegne av komiteen». Forhåpentligvis vil dette endre seg over tid.
Oppsummering
Norges Bank sin pengepolitikk er i utgangspunktet utøvd på en god måte. Norge har lav og stabil inflasjon og moderate konjunktursvingninger. Fremover vil styringsrenten i Norge settes av en ny fagkomite i sentralbanken. Selv om dette er en gylden mulighet til å gjøre norsk pengepolitikk enda mer åpen og transparent, ser dette dessverre ikke ut til å skje med det første.