De siste tiårene har sentralbanker blitt langt mer åpne i hvordan de kommuniserer rundt pengepolitikken. I USA ønsker landets nye sentralbanksjef å gå i motsatt retning.
Pressemeldinger og pressekonferanser etter forhåndsannonserte rentemøter, referater fra disse møtene og detaljerte pengepolitiske rapporter med makroøkonomiske prognoser er i dag normalt. Noen sentralbanker publiserer også eksplisitte rentebaner – anslag for hvordan styringsrenten vil utvikle seg fremover.
Norges Bank er blant de mest transparente. Ved fremleggelsen av Pengepolitisk Rapport denne måneden, indikerte rentebanen at styringsrenten stiger fra dagens 4,25 prosent, til noe over 4,5 prosent innen utgangen av året. Deretter faller denne gradvis fra midten av neste år og ender på 3,2 prosent mot slutten av prognoseperioden.
Det er ikke mange sentralbanker som er så åpne som Norges Bank. I tillegg til inflasjonsmålets hjemland New Zealand, som var først ute også på dette området, er det bare Sveriges Riksbank og Federal Reserve (Fed) i USA som publiserer slike rentebaner.
Slik har det ikke alltid vært. I 1994 sendte Fed for første gang ut en pressemelding der den varslet en endring i pengemarkedsrenten – uten å oppgi hva det nye nivået faktisk var. Frem til da måtte markedsaktørene gjette på endringer i pengepolitikken basert på sentralbankens kjøp og salg av verdipapirer (såkalte åpne markedsoperasjoner).
Når USAs nye sentralbanksjef Kevin Warsh holdt pressekonferanse etter forrige rentemøte, ble dette et brudd på en lang tradisjon med gradvis større åpenhet[1]. Ikke bare ble pressemeldingen kortet ned, men Warsh nektet å utdype rentebeslutningen. Han ville heller ikke følge de andre medlemmene i rentekomiteen (FOMC[2]) og gi sitt bidrag til «dot plottet» – Feds versjon av rentebanen. (Denne signaliserte muligheten for en renteøkning senere i år). Isteden annonserte han fire arbeidsgrupper som skal vurdere ulike aspekter ved pengepolitikken, bruk av data og kommunikasjon.
Hvorfor er kommunikasjon så viktig?
Det er flere årsaker til at kommunikasjonen rundt pengepolitikken er viktig. Det første har å gjøre med pengepolitikkens virkemåte[3].
Kommunikasjon rundt pengepolitikken, eksempelvis i form av en rentebane som avhenger av prognoser for inflasjon og andre størrelser, kan bidra til at markedsaktørene internaliserer sentralbankens reaksjonsfunksjon. Det betyr at markedsrentene i større grad “hermer etter” sentralbanken i møte med ny informasjon mellom rentemøtene, slik at pengepolitikken (som virker med et tidsetterslep) blir mer effektiv. Større forutsigbarhet gjør også at markedsaktørene bruker mindre ressurser på spekulasjon.
En rentebane kan være spesielt effektivt når den korte nominelle renten har nådd sin nedre grense, nær null prosent – slik vi så i mange land i årene etter finanskrisen og under pandemien. Da kan signaler om en lav styringsrente lenge, bidra til å presse ned rentekurven – uten at sentralbanken må ekspandere balansen gjennom kjøp av statsobligasjoner for å oppnå det samme[4].
Nå vil kritikerne påpeke at sentralbanker ikke lager bedre prognoser enn andre, slik at rentebanen uansett ikke treffer. Denne er imidlertid ikke et løfte, men en klargjøring av reaksjonsmønstret. God pengepolitikk kan innebære «vingling» i møte med nye sjokk.
I praksis er ikke en rentebane eller andre former for «forward guidance» perfekt, delvis fordi sentralbanken kan vekte ulike hensyn forskjellig over tid. Noe forskning indikerer at det er når sentralbanken endrer renten eller rentesignalene uventet mye, at pengepolitikken virker sterkest på finansmarkedene og realøkonomien.
Warsh selv argumenterer for at sentralbanken ikke bør prøve å forventningsstyre for mye, fordi markedspriser kan gi verdifull informasjon – også utover det man kan lese fra offentlig statistikk. Lange statsrenter gjenspeiler markeds syn på nøytral realrente og inflasjonsforventninger over konjunktursyklusen. Aktørene er imidlertid ikke alltid rasjonelle. Tvert imot drives de tidvis av eufori og spekulasjon. Lange renter speiler også et gjennomsnitt av forventede fremtidige korte renter. Markedet vil derfor prise inn forventninger til pengepolitikken.
I USA og en del andre land[5] utsteder myndighetene både nominelle og inflasjonsbeskyttende (indekserte) statsobligasjoner. Rentedifferansen mellom disse viser ikke nødvendigvis «rene» inflasjonsforventninger, men markedets syn på utviklingen i offisiell prisstatistikk frem i tid – som konsumprisindeksen.
Det andre begrunnelsen for åpenhet er knytte til gjennomsiktighet. Forskning indikerer at en politisk uavhengig sentralbanker[6] er viktig for å sikre langsiktig prisstabilitet. Samtidig er det allmenn akseptert at delegering av pengepolitikken i et demokrati stiller krav til åpenhet rundt hva sentralbanken gjør og hvorfor den gjør det. Fed skal fortsatt redegjøre for pengepolitikken i åpne høringer i kongressen. Det er likevel problematisk hvis det blir vanskeligere å få innsyn i hva som ligger bak beslutningene.
Det tredje argumentet er også relatert til uavhengighet. Kevin Warsh er utpekt av Donald Trump som har lagt betydelig press på Fed for å senke rentenivået. Det er for tidlig å si hvordan Wars vil agere. Han har uansett bare en av tolv stemmer i FOMC. Ved å bli sittende i styre etter sitt åremål, bidro tidligere sentralbanksjef Jay Powell til å begrense Trumps handlingsrom. Likevel vil det være enklere å legge politisk press på en institusjon som reduserer transparens. Ethvert tegn på at Fed ikke setter renten utelukkende ut fra hensynet til presset i økonomien, kan føre til oppgang i langrentene og en bred dollarsvekkelse.
Dermed kan stor grad av åpenhet være spesielt viktig i dagens situasjon.
[1] Kevin Warsh har henvist til hvordan Fed kommuniserte under Alan Greenspan, som satt som sentralbanksjef i USA fra 1987 til 2006. Greenspan (som døde denne uken i en alder av 100 år), var kjent for såkalt Fedspeak, som var en vag kommunikasjon om fremtidig pengepolitikk. Det Warsh ikke nevner, er at Fed under Greenspan gikk fra å ikke offentliggjøre rentenivået, til å publisere pressemeldinger etter forhåndsannonserte møter, som også inneholdt «forward guidance». Denne praksisen med gradvis større åpenhet, ble videreutviklet under påfølgende sentralbanksjefer.
[2] Federal Open Market Committee.
[3] eller transmisjonsmekanisme.
[4] Slike «Open Mouth Operations» kan være mer kostnadseffektive en «Open Market Operations».
[5] Dessverre ikke i Norge.
[6] Mens alle vestlige sentralbanker har instrumentuavhengighet, har noen også måluavhengighet.