Innlegget kommenterer regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2026.
I forslaget til Revidert nasjonalbudsjett (RNB) for inneværende år legger regjeringen opp til å redusere oljepengebruken – det strukturelle oljekorrigerte underskuddet – med 4,9 milliarder kroner i forhold til det salderte budsjettet. Med en svak mindretallsregjering som kontinuerlig presses av opposisjonen, er det sannsynlig at Finansdepartementet har lagt inn en viss «buffer» i pengebruken for å sikre flertall i Stortinget.
Allerede ved fremleggelsen av RNB var budsjettet preget av vedtak som kom etter høstens budsjettbehandling. Stortingets beslutning i mars om å redusere drivstoffavgiftene svekker inntektene med 5,5 milliarder kroner. Samtidig gjør høyere strømpriser at Norgespris blir rundt 10 milliarder kroner dyrere enn antatt.
Siden fremleggelsen av statsbudsjettet har pris- og lønnsveksten vært høyere enn anslått – også før virkningene av økte energipriser knyttet til krigen i Midtøsten. Dette bidrar til å øke utgiftene i bl.a. folketrygden, men også skatteinngangen gjennom større nominelt grunnlag (inkl. ved at flere må betale høyere trinnskatt).
Progressive inntektsskatter forsterker de «automatiske stabilisatorene» i finanspolitikken, ved å trekke inn mer kjøpekraft ved lønnsvekst. Samtidig øker inflasjonen de negative vridningseffektene skattene kan ha på arbeids- og sparetilbudet, siden flere må betale økt skatt basert på nominelle størrelser, uten at realverdiene har steget tilsvarende[1].
Fra oljeavhengighet til finansmarkedsavhengighet
Som andel av oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, går bruken av oljepenger (uttaksprosenten) ned fra 2,8 til 2,7 prosent – under handlingsregelens 3 prosent. Det er i tråd med den politiske linjen over flere år.
Siden det første innskuddet på oljefondet i 1996 har Norge omplassert olje- og gassressurser i Nordsjøen til fordringer på utlandet. Tall i RNB viser at i 2000 var nåverdien av petroleumsressursene i bakken mer enn ti ganger størrelsen på oljefondet. I dag er markedsverdien av fondet fem ganger så stor som forventede fremtidige kontantstrømmer fra sokkelen.
Dermed har finanspolitikken blitt mindre følsom for variasjoner i oljeprisen gjennom den årlige kontantstrømmen inn i fondet, og mer utsatt for svingninger i globale finansmarkeder. Siden oljefondet ble opprettet har vi ikke opplevd store fall i verdien. Under finanskrisen falt aksjemarkedene med 40 prosent, men dette ble dempet av stor tilførsel fra petroleumsvirksomheten og svakere krone.
Det er nettopp for å ha en buffer mot slike fall at uttaksprosenten i praksis har ligget under 3 prosent. Ved å bygge opp et større fond enn det handlingsregelen tilsier, reduseres risikoen for at finanspolitikken må strammes kraftig inn dersom de reelle aksjeverdiene faller mye og bruker mange år på å hente seg inn – slik man så både etter 1970-tallets oljekrise og i kjølvannet av finanskrisen.
Et stort fond skaper også politiske utfordringer
Et stadig større oljefond har imidlertid sine egne utfordringer. En betydelig statlig formue kan svekke reformviljen i offentlig sektor og øke det politiske presset for å bruke mer penger. Siden handlingsregelen ble innført i 2001 har andelen av offentlige utgifter som finansieres av oljeinntektene økt fra 3 til 26,4 prosent. Det har samtidig vært begrenset politisk appetitt for å redusere skattenivået, til tross for at høye skatter kan gi negative vridningseffekter på arbeidstilbud og privat sparing.
Fagøkonomer mener stort sett at finanspolitikken bør ha en langsiktig forankring, med søkelys på næringsstruktur, vekstevnen (tilbudssiden) i norsk økonomi og bærekraften til statsfinansene. En aktiv (diskresjonær) budsjettpolitikk for å påvirke konjunkturene vil være lite effektivt med mindre pengepolitikken er begrenset av andre hensyn (som et valutakursmål eller at renten er satt ned til null).
For mye fokus på renten
I den politiske debatten er det likevel renteeffekten som får mest oppmerksomhet. I RNB viser beregninger med makromodellene KVARTS og NORA at budsjettopplegget for 2026 samlet sett har en nøytral virkning på aktivitetsnivået. Det er særlig ettervirkningene av budsjettet i 2024 som trekker opp, slik at finanspolitikken anslås å stimulere fastlands-BNP med mellom 0,6 og 1,0 prosent i år.
I en liten åpen økonomi som den norske, med fleksibel valutakurs og høy internasjonal kapitalmobilitet, vil finanspolitikkens effekt på rentenivået imidlertid være forbigående. Økte offentlige utgifter vil (alt annet likt) gi høyere samlet etterspørsel og press i arbeidsmarkedet. Norges Bank kan motvirke dette ved å sette opp renten. Oppgangen i rentedifferansen mot utlandet vil imidlertid trekke i retning av en sterkere krone, som igjen presser renten ned over tid. Dermed vil finanspolitikken ha større effekt på kronekursen enn rentenivået.
[1] Da er det kanskje ikke tilfeldig at noen av de politiske partiene som har vært mest kritiske til at Norges Bank har økt styringsrenten, også er for skatteøkninger.