Innlegget kommenterer regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett og noen utfordringer for finanspolitikken.
I forslaget til Revidert nasjonalbudsjett (RNB) for inneværende år legger regjeringen opp til å redusere oljepengebruken – det strukturelle oljekorrigerte underskuddet – med 4,9 milliarder kroner i forhold til det salderte budsjettet. Med en mindretallsregjering som stadig presses av opposisjonen, er det sannsynlig at Finansdepartementet har lagt inn en viss buffer i pengebruken for å ha “noe å gå på” når budsjettet skal gjennom i Stortinget.
Allerede ved fremleggelsen av RNB var budsjettet preget av vedtak som kom etter høstens budsjettbehandling. Stortingets beslutning i mars om å redusere drivstoffavgiftene svekker inntektene med 5,5 milliarder kroner. Samtidig gjør høyere strømpriser at Norgespris blir rundt 10 milliarder kroner dyrere enn antatt.
Siden fremleggelsen av statsbudsjettet har pris- og lønnsveksten vært høyere enn anslått – også før virkningene av økte energipriser knyttet til krigen i Midtøsten. Dette bidrar til å øke noen offentlige utgifter (bl.a. i folketrygden), men også skatteinngangen gjennom større nominelt grunnlag – herunder at flere kommer opp i høyere trinnskatt. Den økte skatteinngangen er en viktig årsak til at regjeringen kan redusere oljepengebruken litt.
Progressive inntektsskatter forsterker de «automatiske stabilisatorene1» i finanspolitikken, ved å trekke inn mer kjøpekraft ved lønnsvekst. Samtidig øker inflasjonen de negative vridningseffektene skatter kan ha på arbeids- og sparetilbudet i økonomien, fordi flere må betale økt skatt basert på nominelle størrelser (uten at realverdiene har steget tilsvarende).
Fra oljeavhengighet til finansmarkedsavhengighet
Som andel av oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, går bruken av oljepenger (uttaksprosenten) ned fra 2,8 til 2,7 prosent – under handlingsregelens 3 prosent. At man ligger under denne “krittstreken” er i tråd med den politiske praksisen over flere år.
Siden det første innskuddet på oljefondet i 1996 har Norge omplassert store olje- og gassressurser i Nordsjøen til fordringer på utlandet. I skrivende stund er fondet på mer enn 20.800 milliarder kroner. Dette setter Norge i en unik situasjon internasjonalt, både gjennom sterke statsfinanser, men også ved at vi kan ha varige underskudd på handelsbalanse ovenfor utlandet – finansiert av valutainntektene fra fondet.
Tall i RNB viser at i år 2000 var nåverdien av petroleumsressursene i bakken mer enn ti ganger størrelsen på oljefondet. I dag er markedsverdien av fondet fem ganger så stor som forventede fremtidige kontantstrømmer fra sokkelen. Dermed har finanspolitikken blitt mindre følsom for variasjoner i oljeprisen (gjennom kontantstrømmen inn i fondet) og mer utsatt for svingninger i globale finansmarkeder. Siden oljefondet ble opprettet har vi ikke opplevd store fall i verdien. Under finanskrisen falt aksjemarkedene med rundt 40 prosent, men dette ble dempet av stor tilførsel fra petroleumsvirksomheten og svakere kronekurs.
I utgangspunktet er det ikke et problem at fondet varierer i verdi. Det er for å ha en buffer mot store fall at uttaksprosenten i praksis har ligget under 3 prosent over tid. Ved å bygge opp et større fond enn det handlingsregelen tilsier, reduseres risikoen for at finanspolitikken må strammes kraftig inn hvis de reelle aksjeverdiene faller mye og bruker mange år på å hente seg inn – slik man så etter 1970-tallets oljekrise og i kjølvannet av finanskrisen.
Et stort fond skaper også politiske utfordringer
Et stadig større oljefond har imidlertid sine egne utfordringer. En betydelig statlig formue kan svekke reformviljen i offentlig sektor og øke det politiske presset for å bruke mer penger. Etter at handlingsregelen ble innført i 2001 har andelen av offentlige utgifter som finansieres av oljeinntektene økt fra 3 til hele 26,4 prosent. Det har samtidig vært begrenset politisk appetitt på å redusere skattenivået, til tross for at høye skatter kan gi negative vridningseffekter på tilbudssiden i økonomien.
Fagøkonomer mener stort sett at finanspolitikken bør ha en langsiktig forankring – med søkelys på skatteglatting (færrest mulige endringer i skattenivået som forventes å måtte reverseres) og bærekraft i statsfinansene. Sistnevnte handler om å ha en klar oppfatning av hvilke oppgaver som skal løses i offentlig regi. Utover de automatiske stabilisatorene, vil en aktiv (diskresjonær) budsjettpolitikk for å påvirke konjunkturene (og inflasjonen) være lite effektivt, med mindre pengepolitikken er begrenset av andre hensyn (som et valutakursmål eller at renten er satt ned til nær null).
Overdrevet fokus på renten
I den politiske debatten er det likevel renteeffekten som får mest oppmerksomhet. I RNB viser beregninger med makromodellene KVARTS og NORA at budsjettopplegget for 2026 isolert sett har en nøytral virkning på aktivitetsnivået. Det er særlig ettervirkningene av budsjettet i 2024 som trekker opp, slik at finanspolitikken anslås å stimulere fastlands-BNP med mellom 0,6 og 1,0 prosent i år.
I en liten åpen økonomi som den norske, med fleksibel valutakurs og høy internasjonal kapitalmobilitet, vil finanspolitikkens effekt på rentenivået være forbigående. Økte offentlige utgifter vil (alt annet likt) gi høyere samlet etterspørsel og press i arbeidsmarkedet. Norges Bank kan motvirke dette ved å sette opp renten. Oppgangen i rentedifferansen mot utlandet vil imidlertid trekke i retning av en sterkere krone, som igjen presser renten ned over tid. Dermed vil finanspolitikken kunne ha større effekt på kronekursen enn rentenivået.
- Dette er effekten av at økt BNP og sysselsetting gir økt skatteinngang og lavere utbetaling av arbeidsledighetstrygd, som i sin tur trekker inn mer kjøpekraft og demper konjunkturoppgangen (og motsatt). ↩︎