Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 innebærer at man tar flere små, men riktige steg på en rekke områder.
I regjeringens forslag til neste års statsbudsjett legges det opp til å bruke 579,4 mrd. kroner i oljepenger, hvilket tilsvarer 2,8 prosent av oljefondet. Det såkalte «strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet» øker som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge fra 12,6 prosent i år, til 13,1 prosent i 2026.
Handlingsregelen for finanspolitikken sier at innfasingen av oljeinntekter i norsk økonomi over tid skal tilsvare realavkastningen fra oljefondet (eller Statens pensjonsfond utland, SPU), som er anslått til 3 prosent[1].
Bruk av oljeinntekter som andel av trend-BNP for fastlandet har økt kraftig over tid, i takt med at oljefondet har blitt større. Etter et stort hopp under pandemien, kom andelen noe ned påfølgende år, men har siden økt igjen, bl.a. som følge av større bevilgninger til forsvaret og Ukraina.
De makroøkonomiske effektene
Økningen i oljepengebruken som andel av trend-BNP på 0,4 prosentpoeng, som kalles «budsjettimpulsen», brukes ofte som indikator på hvor ekspansiv finanspolitikken virker på norsk økonomi. På grunn av støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet, er likevel de innenlandske etterspørselsimpulsene små. Ifølge beregninger i makromodellene KVARTS og NORA vil det finanspolitiske opplegget øke Fastlands-BNP med beskjedne 0,1 prosent i 2026.
Samtidig virker finanspolitikken med et etterslep. Tar man hensyn til effektene av budsjettpolitikken for 2024 og 2025, viser modellberegningene at finanspolitikken øker reelt Fastlands-BNP med 0,9 til 1,4 prosent i 2026 og mellom 0,8 og 1,8 prosent i 2027.
Fordi oljepengebruken er på linje med forutsetningene til Norges Bank, vil ikke dette budsjettforslaget ha mye å si for styringsrenten, med mindre man skulle få store påplussinger i budsjettforhandlingene på Stortinget. Med regjeringens svake parlamentariske grunnlag, er det selvfølgelig en viss usikkerhet rundt dette.
Generelt er det for mye søkelys på budsjettpolitikkens effekt på ressursutnyttelsen i norsk økonomi. Vi har en klar arbeidsdeling i den økonomiske politikken. Med flytende kronekurs og inflasjonsmål for pengepolitikken, bør finanspolitikken følge handlingsregelen og fokusere mer på langsiktige forhold som statsfinansene og tilbudssiden i norsk økonomi[2]. Hadde man strammet inn finanspolitikken kun for å presse rentenivået ned, hadde man risikert at mye av virkningene hadde kommet i valutamarkedet i form av svakere krone.
Hva med et fall i oljefondet?
Å fase inn oljeinntekter i tråd med handlingsregelen er en forutsetning for å hente ut oljeformuen i velferd. Selvfølgelig er det en risiko for at oljefondet kan falle mye dersom man får et globalt aksjekrakk. Når man imidlertid bruker mindre enn permanentinntekten fra oljeformuen[3] og har ligget lavere enn handlingsregelen i 20 av 26 år, har vi i utgangspunktet et større fond. Dermed vil det å ligge over 3-prosentregelen noen år for å glatte ut effektene på norsk økonomi av et fall i fondsverdien være helt i tråd med handlingsregelen.
Skatt og næringsstøtte: små skritt i riktig retning
Viktigere enn hvor mye oljepenger vi bruker, er hvordan vi bruker disse.
Når handlingsregelen ble innført i 2001, utgjorde uttaket fra oljefondet 2,1 prosent av de offentlige utgiftene over statsbudsjettet, mens andelen til neste år ventes å øke til hele 26,8 prosent. Selv om rundt 1/3 av innfasingen av oljeinntekter har gått til å redusere skattetrykket i perioden, kan det meste føres tilbake til lavere bilavgifter. Dermed har politikerne i liten grad prioritert å bruke oljeinntektene til å redusere de negative vridningseffektene skattesystemet har på privat sparing og arbeidstilbud.
Når man har brukt merverdiavgiftssystemet for å stimulere til elektrifisering av bilparken, er det riktig å reversere dette når nær 95 prosent av nybilsalget er elbiler. I budsjettforslaget reduseres innslagspunktet for merverdiavgift ved elbilkjøp og det varsles at ordningen fjernest fra 2027. Regjeringen har rett i at man ikke bør skattemessig stimulere bilkjøp fremfor annet forbruk. Samtidig åpner dette for å senke andre skatter og avgifter.
Regjeringens budsjettforslag inneholder svært moderate reduksjoner i inntektsskatten på rundt 4 mrd. kroner, blant annet gjennom økt personfradrag og redusert trygdeavgift på lønn, trygd og næringsinntekt. Med fortsatt ganske høy pris- og lønnsvekst, som øker det nominelle skattegrunnlaget, bidrar dette delvis kun til å forhindre at flere får økte reelle skattesatser. Handlingsrommet for å senke skattene begrenses av «Norgespris» på strøm, som øker statens utgifter med 5,9 mrd. kroner. Ut fra effektivitetshensyn ville det vært bedre å prioritere lavere skattekiler i arbeidsmarkedet enn å subsidiere en fastprisordning på strøm som svekker insentivene til strømsparing.
Regjeringen fortsetter likevel å gradvis øke klimaavgiftene og varsler at fremtidige merinntekter fra disse skal tilbakeføres gjennom brede lettelser i skatter og avgifter. Dette er i tråd med prinsippene om en «grønn» skattepolitikk, der man henter ut en «dobbeldividende» i form av reduserte utslipp og økt sysselsetting[4].
Til tross for flere positive grep på skattesiden, er justeringene altså små. Det er ikke overraskende i lys av det forestående arbeidet med et tverrpolitisk skatteforlik. Et hovedproblem med skattepolitikken i forrige stortingsperiode var flere uforutsigbare endringer, som den midlertidige ekstra arbeidsgiveravgiften. Slike grep kan svekke næringslivets investeringsvilje. Utover å redusere skattekilene gjennom lavere satser på et bredere grunnlag, blir det viktig å sikre større forutsigbarhet i skattepolitikken.
Et annet hovedproblem med budsjettpolitikken de siste årene, har vært at næringsstøtten har økt kraftig. Det er særlig uheldig at denne har vært rettet mot enkeltnæringer. Staten er dårlig egnet til å «plukke vinnere», slik at man risikerer lavere avkastning på arbeidskraft og kapital. Resultatet kan bli lavere økonomisk vekst og redusert velferd. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 foreslås flere kutt i næringsstøtten, hvilket åpenbart også er et steg i riktig retning.
[1] Fra 2001 til 2018 var denne 4 prosent, før prosentandelen ble senket for å gjenspeile et vedvarende lavere rentenivå internasjonalt.
[2] Et klart unntak fra dette prinsippet oppstår dersom pengepolitikken er begrenset av en nedre grense for styringsrenten, men vi er ikke i nærheten av en slik likviditetsfelle nå.
[3] Oljeformuen er definert som markedsverdien av oljefondet og nåverdien av statens fremtidig netto kontantstrøm fra petroleumssektoren.
[4] Det er imidlertid begrensninger i muligheten for å finansiere andre skattekutt gjennom økte miljøavgifter, ettersom reduserte utslipp også vil redusere skattegrunnlaget.