Stortingsvalget nærmer seg, og politikerne driver valgkamp for å kapre usikre velgere. I politikken er det mye søkelys på den såkalte høyre-venstre-aksen, men samtidig vil mange mene at forskjellene mellom partiene ikke er alt for store, spesielt for de tradisjonelle styringspartiene.
I 1929 presenterte økonomen Harold Hotelling en modell for å beskrive hvordan to virksomheter lokaliserer sine utsalg langs en rett linje, som en handlegate[1]. Under forutsetning at kundene er spredt jevnt utover, og at produktene de selger er identiske i utforming og pris, viser modellen at de to utsalgene alltid vil ende opp inntil hverandre i sentrum. Forklaringen er at kundene, for å maksimere nytte, vil velge det utsalget som minimerer «reisekostnadene», noe som betyr at den ene butikken (gitt den andres lokasjon) kan ta markedsandeler ved å plassere seg nærmere midten.
En politisk variant av denne modellen, som ble presentert av Anthony Downs i 1957, er medianvelgermodellen. Den viser at politiske partier vil forsøke å plassere seg så tett opp til den midterste velgeren som mulig. Denne modellen har spesielt vist seg å ha forklaringskraft i topartisystemer som USA og Storbritannia.
Med små justeringer av antakelsene kan den også belyse hvorfor fløypartier, som Rødt og Frp, kan ha vanskelig for å få flertall for sin politikk, mens sentrumspartier som Venstre og Krf historisk har fått større innflytelse enn deres oppslutning skulle tilsi. Videre kan den forklare det mange fremhever, nemlig at ikke bare Arbeiderpartiet og Høyre, men flere av partiene over tid har beveget seg mot sentrum fra hver sin side[2].
Tar man utgangspunkt i Hotelling-modellen, er det lett å vise at den likevekten som oppstår representerer en effektivitetssvikt. I en trang norsk V-dal burde dagligvarebutikker ligge med noenlunde jevn avstand, fremfor å klumpe seg sammen i tettsteder. Betrakter man medianvelgermodellen, kan «velferdstapet» ta ulike former.
Det mest åpenbare er at velgerne får mindre faktiske valgmuligheter. I en tid med krig i Europa og store politiske omveltninger i USA, vil nok noen mene det er bra at mange av partiene er ganske like. Samtidig kan små politiske forskjeller føre til at uenighet om nyanser får dominere politikken.
Et interessant aspekt ved medianvelgermodellen er at skattesystemet i samspill med inntektsfordelingen kan påvirke hvor medianvelgeren legger seg i synet på offentlig sektor. I velferdsstater med progressive skatter vil høyinntektsgrupper betale mer for en økning i offentlige utgifter enn medianvelgeren. Dersom nytten av offentlige goder spres jevnt utover, eller i større grad tilfaller lavinntektsgrupper, kan det være sterke politiske insentiver til å la offentlige utgifter vokse mer enn det som er optimalt.
Endringer i det politiske midtpunktet som følge av at medianvelgeren blir eldre, eller flere jobber i offentlig sektor, kan også gjøre det vanskeligere å vinne valg dersom man går inn for å gjennomføre reformer på disse områdene.
Noe av det som gjør Norge unikt er oljefondet. Når handlingsregelen for innfasingen av realavkastningen ble innført av Stoltenberg-I regjeringen i 2001, var det en ambisjon at denne skulle fordeles mellom økte offentlige utgifter og lavere skatter. I praksis har skiftene regjeringer fra begge sider i politikken prioritert å øke offentlige utgifter. Politikerne har i liten grad ønsket å redusere skattekilene for å stimulere privat sparing og arbeidstilbud.
I praksis er velgernes politiske preferanser flerdimensjonale. Norsk politikk handler ikke bare om en venstre–høyre-akse, men om by–land, klima–næring, innvandring, verdipolitikk osv. I tillegg kan svingninger i politikeres popularitet og konjunktursituasjonen spille en rolle for valgresultat. Men selv om medianvelgermodellen ikke bør tolkes for rigid, kan den altså belyse noen helt sentrale utviklingstrekk ved norsk rikspolitikk.
[1] Ofte knyttes Hotelling sin opprinnelige artikkel feilaktig til lokalisering av iskremselgere langs en strand.
[2] Når finansminister Jens Stoltenberg fremhever at et skatteforlik etter valget ikke trenger å involvere alle partier, men enighet som «går over den politiske midtstreken», er dette fordi man trenger medianvelgeren for å vinne valg og gjennomføre politikk.