I finanspressen og blant kommentatorer drøftes mulige konjunkturforløp med henvisning til bokstavene V, U, J, W eller L. Dette innlegget ser nærmere på disse scenarioene og forskjellen på kortsiktige konjunktursvingninger og endringer i det underliggende produksjonspotensialet i økonomien.
Som drøftet i forrige innlegg falt BNP for Fastlands- Norge kraftig i mars og april som følge av koronapandemien og myndighetenes smittevernstiltak. Når tiltakene gravis oppheves, vil aktivitetsnivået stige betydelig, men kan likevel forbli langt under normal kapasitetsutnyttelse (bl.a. fordi norsk økonomi også preges av oljemarkedet og verdensøkonomien).
En vanlig måte å tenke rundt konjunktursykluser er illustrert i figur 1. Her fluktuerer reelt BNP rundt en langsiktig trend (denne kan også variere over tid). BNP vil på kort sikt være bestemt av samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Trenden gjenspeiler produksjonskapasiteten i økonomien og er et resultat av tilgjengelig arbeidskraft, realkapital og teknologi. Avviket muliggjøres av treghet i prisdannelsen og annen markedssvikt.
En rekke tolkninger kan kobles til denne prinsippskissen:
- Når reelt BNP ligger under trenden, kalles dette en lavkonjunktur, mens man har en konjunkturnedgang når nivået på BNP faller.
- Når produksjonsgapet (avviket fra trend-BNP) er negativt, vil arbeidsledigheten ligge over sitt langsiktige (strukturelle) nivå og ledig kapasitet i økonomien får lønnsveksten og inflasjonen til å synke (og motsatt).
- Trenden vokser over tid (har en positiv helning) som følge av vekst i arbeidsstyrken, kapitalakkumulering og teknologiske fremskritt.
- Penge- og finanspolitikken vil typisk søke å stabilisere reelt BNP nær likevekttrenden, herav navnet stabiliseringspolitikk.
Når samfunnet åpner opp etter koronapandemien og den økonomiske veksten tiltar, vil man gå inn i en konjunkturoppgang – selv om det fortsatt er ledig kapasitet og økonomien er inne i en lavkonjunktur.
Et konjunkturalfabet: V, U, J, W eller L?
I finanspressen og blant kommentatorer refereres det tidvis til mulige konjunkturforløp ved bruk av bokstaver. V, U, J, W eller L er mulige senarioer for økonomien.
Et V-formet oppsving er et fall i samlet etterspørsel og produksjon, etterfulgt av tilsvarende oppgang. Dette ser man gjerne i en situasjon der sentralbanken setter opp renten for å hindre inflasjon, for så å kutte renten igjen når presset i økonomien avtar. Et alternativt forløp er en U-formet utvikling, der aktiviteten blir lav lenge, kanskje fordi husholdningene bygger ned gjeld, før denne kommer opp igjen. Få venter en slik utvikling i dagens situasjon.
Det som gjør denne nedturen spesiell, er at servicesektoren har opplevd et stort myndighetspålagt fall i produksjonen. Koronapandemien har gitt et negativt skift i både samlet tilbud og etterspørsel. Som drøftet i et tidligere innlegg, kan utviklingen betegnes som et keynesiansk tilbudssidesjokk, der lavere produksjonskapasitet utløser et enda større fall i samlet etterspørsel, slik at det oppstår en lavkonjunktur.
Smittevernstiltakene har gitt høy tvangssparing blant husholdningene, men også en vridning av forbruket over mot en rekke varetyper. Når smittesituasjonen bedres og tiltakene lettes, fører dette naturlignok med seg et løft i aktiviteten. Selv om privat varekonsum øker, kan det likevel ta tid før reiselivsbransjen, kultur og andre typer tjenester igjen opererer ved normal kapasitet. Mange venter derfor en J-formet kurve, der aktiviteten gradvis kommer opp igjen til utgangspunktet.
En W eller «dobbel dip»- resesjon beskriver en utvikling der BNP faller, for så å hente seg inn, før aktiviteten umiddelbart faller igjen. Et slikt scenario kan særlig knyttes til et nytt oppsving av koronasmitte i samfunnet. Hvis Norge eller andre land må stramme inn igjen smittevernstiltakene, vil aktiviteten naturlignok synke. Også generell smittefrykt i samfunnet kan gi en slik tilpasning – uavhengig av myndighetstiltak.
I debatten finner man også de mest pessimistiske, som tror på en kollaps etterfulgt av varig lavere aktivitet, eller en L– utvikling. Dette ville nok særlig vært en risiko dersom myndighetene ikke hadde kommet på banen med støtteordninger, samt svært ekspansiv penge- og finanspolitikk. Det kan likevel ikke utelukkes at krisen får varige negative effekter på trendveksten, som følge av endrede verdikjeder, forvitring av produksjonsutstyr og tapt kompetanse.
Flere resesjoner fremover?
Et annet begrep som ofte kobles til konjunkturanalyser er resesjoner. Med dette mener man gjerne to kvartaler på rad med reelt BNP-fall. Ut fra figuren ovenfor bør det likevel være tydelig at det er utviklingen relativt til trend som har betydning for arbeidsledighet og inflasjonspress.
I en økonomi med veldig lav trendvekst, som i Japan der nedgang i folketallet har ført til at reelt BNP bare har vokst med rundt 1 prosent p.a. de siste tiårene, skal det ikke store etterspørselssjokk til før BNP-veksten havner under nullstreken. Derfor har landet en relativt høy frekvens av resesjoner. Til gjengjeld hadde Australia, pga. sterk vekst i arbeidsstyrken, ikke hatt teknisk resesjon på nesten 30 år i forkant av koronapandemien – til tross for at økonomien er sårbar for variasjoner i globale råvarepriser. Også Kina har så sterk underliggende BNP-vekst at verken finanskrisen eller koronapandemien klarte å frembringe to kvartaler med BNP-fall, selv om aktiviteten falt kraftig i forhold til produksjonspotensialet.
I siste Pengepolitiske Rapport anslo Norges Bank at trendveksten i reelt BNP for Fastlands- Norge ligger på lave 1,2 prosent. I så fall kan også vi oppleve hyppigere resesjoner fremover, uten at dette betyr så mye for graden av ressursutnyttelse og inflasjon. Lav trendvekst betyr likevel at reallønningene og konsummulighetene vil stige mindre enn man har vært vant til historisk. Dette understreker behovet for reformer som stimulerer arbeidstilbudet og produktivitetsveksten. På lang sikt er det trenden, og ikke variasjoner rundt denne, som er det viktigste.