Årets nobelpris i økonomi ble tildelt et velkjent navn, tidligere amerikansk sentralbanksjef Ben Bernanke, samt de to økonomiprofessorene Douglas Diamond og Philip Dybvig. De får prisen for sine bidrag til å forstå bankenes rolle i økonomien, spesielt under finanskriser. Forskningen viser blant annet hvorfor det er så viktig å unngå bankkollaps.
For at samfunnsøkonomien skal fungere, må sparing kanaliseres til investeringer. Her står man ovenfor et dilemma: sparere vil ha tilgang på pengen sine raskt når uventede utgifter dukker opp, mens bedriftseiere og boligkjøpere må vite at de ikke vil bli tvunget til å betale tilbake lånene tidlig. Diamond og Dybvig viste teoretisk hvordan bankene tilbyr en optimal løsning på dette problemet. Ved å ta imot innskudd fra mange sparere samtidig, kan bankene la kundene ta ut pengene sine når de vil, og samtidig tilby langsiktige lån. Dette er mulig fordi bare en liten andel av sparerne vil ta ut pengene sine samtidig.
Mer generelt kan man si at finansmarkedenes rolle er å transformere utsatt konsum (sparing) til fremtidig konsum (investeringer). Investorer som mangler midler til å satse på produktive investeringer, som gir en avkastning som er høyere enn rentenivået, kan låne fra likvide (og mer risikoaverse) aktører og dermed realisere lønnsomme prosjekter. Altså muliggjør banker og finansmarkeder en likevekt der alle får et høyere velferdsnivå enn de ellers ville hatt.
Så hva skjer hvis tilliten svikter? Når det oppstår et rykte som sier at en bank er i ferd med å gå over ende – slik at innskuddene kan gå tapt? Hvis et stort antall sparere skynder seg å ta ut pengene sine samtidig, kan dette ryktet bli en selvoppfyllende profeti – et «bankrun» oppstår og banken kollapser. Merk at dette er en fullstendig rasjonell respons for den enkelte, fordi det å ikke få panikk kan gjøre at man mister alt.
I en berømt forskningsartikkel fra 1983, «Non-Monetary Effects of the Financial Crisis in the Propagation of the Great Depression», viste Bernanke, bl.a. ved hjelp av statistiske analyser, hvordan sviktende banker spilte en avgjørende rolle i den store depresjonen på 1930-tallet. Dette var den verste globale økonomiske krisen i moderne historie. I perioden januar 1930 til mars 1933, falt industriproduksjonen i USA med 46 prosent og arbeidsløsheten økte til 25 prosent.
Før Bernanke fikk publisert sin forskning, var den rådene oppfatningen, presentert av Milton Friedman og Anna Schwartz, at depresjonen kunne vært forhindret dersom sentralbanken bare hadde økt basispengemengden tilstrekkelig. Bernanke påviste at dette ikke ville være nok, så lange frykten for et run på bankene fikk disse til å stramme kraftig inn på kredittpraksisen. I tillegg førte bankkonkurser til at det forsvant verdifull kunnskap om låntakerne. Dermed sviktet samfunnets evne til å kanalisere sparing til investeringer, hvilket forlenget tilbakeslaget i produksjon og sysselsetting.
Som Diamond og Dybvig fremhevet i sin forskning, kan panikkpregede bankkriser unngås ved statlige innskuddsgarantiordninger, samt at sentralbanken fyller rollen som «långiver i siste instans» til solvente, men ikke-likvide banker. Dette er ikke bare teori. I Norge er innskudd opp til 2 millioner kroner dekket av bankenes sikringsfond. Under finanskrisen i 2008 fikk Ben Bernanke for alvor satt forskningen sin ut i praksis, da han som amerikansk sentralbanksjef bidro til å stabilisere finansmarkene og forhindre en ny global depresjon.
Forskningen til Diamond og Dybvig har også en rekke andre politikkimplikasjoner. Når en bank står på randen av konkurs, må den tilføres egenkapital. Når banker og finansinstitusjoner ikke kan gå over ende, som følge av store samfunnsøkonomiske kostnader, kan de få insentiver til å ta for stor risiko – fordi staten dekker nedsiden hvis det går dårlig, mens eierne får oppsiden når det går bra. Dette krever reguleringer av finansnæringene. Evt. også at banker som er nær konkurs blir midlertidig nasjonalisert.
Når finanskrisen traff i 2008, var problemet i liten grad tradisjonelle banker, men isteden selvoppfyllende run på uregulerte «skyggebanker». Disse hadde ikke tradisjonelle bankinnskudd, men isteden foretatt kortsiktige innlån og langsiktige utlån ved hjelp av andre finansielle instrumenter (som gjenkjøpsavtaler med boligobligasjoner som sikkerhet).
Samlet sett kan innsikten fra forskningen til Bernanke, Diamond og Dybvig ikke bare bidra til å begrense antall fremtidige finanskriser, men også at man unngår kostbare redningsoperasjoner.