Debatten på NRK der tre økonomer møtte tre politikerne til debatt om folks privatøkonomi har ført til mer debatt. Mens noen hevder økonomene kun ser på gjennomsnittstall når det fremheves at kjøpekraften er bedret, reagerer andre på at politikerne nektet å forholde seg til statistikk og isteden gikk til angrep på fagfolk som fremførte nyanserte argumenter.
Figur 1 er hentet fra SSBs siste konjunkturtendenser og viser årsvekst i husholdningenes disponible realinntekt og privat konsum i perioden 2017 til 2026. Som illustrert falt reallønningene under den såkalte dyrtiden i 2022/23, når inflasjonen var høyere enn lønnsveksten, men deretter har man fått flere år med solid reallønnsvekst. Dette kommer også til syne i privat konsum – som de siste årene har vært en vekstdriver i norsk økonomi.
Tidlig under pandemien falt forbruket mens reallønningene øke, slik at sparingen økte kraftig. Dette bidro til at privat konsum holdt seg oppe en periode etter at kjøpekraften falt. De siste årene har sparingen normalisert seg ved at privat konsum har økt noe mindre enn disponible realinntekter.
Som flere fremhever er dette gjennomsnittstall, men man har få indikasjoner på at inntektsforskjellene i Norge har økt noe særlig de siste årene. Her kommer data med et lenger tidsetterslep, men i 2023 var inntektsulikheten i Norge på det laveste nivået siden 2014. Mens inntektsulikheten økte noe for uføretrygdede, falt andelen barnefamilier med lavinntekt, blant annet som følge av økt barnetrygd for enslige.
Så hvorfor opplever mange av de har fått dårligere råd? Betrakter man tall for tillit og forventninger til egen økonomien, slik dette måles ved en spørreundersøkelse fra Opinion, har forbrukertilliten ligget på lave nivåer i årene etter pandemien. Det er verdt å merke seg at tilliten er mye lavere nå enn under finanskrisen. Mens noen var redde for å miste jobben under den globale krisen i 2008, har langt flere latt seg prege av at prisene på varer og tjenester har økt mye de siste årene.
Man hvorfor har ikke lønnsøkningene bidratt til å øke tilliten igjen? En mulig forklaring kan være det økonomer kaller pengeillusjon – altså at folk ikke er observante på skille mellom nominelle og reelle størrelser. Når folk går i butikken og ser at maten er dyrere enn før, har de ikke alltid i tankene at lønningene har økt mer.
I en berømt artikkel av den nobelprisvinnende økonomen Robert Shiller fra 1997 viste spørreundersøkelser blant befolkningen i USA, Tyskland og Brasil at et stort flertall mente hovedproblemet med inflasjon er fall i kjøpekraft – i sterk kontrakt til empiri og hvordan økonomer betrakter problemstillingen. En fagøkonom vil mene at inflasjon kun svekker kjøpekraften midlertidig – frem til inflasjonsforventningene og lønnskravene tilpasser seg1.
En annen forklaring kan være at forbrukertilliten har falt i en periode der verden har blitt mer turbulent. Kriger, handelskonflikter, inflasjon, renteoppgang og stigende energipriser gjør nok at mange kjenner på større utrygghet. Samtidig har forbrukertilliten i liten grad påvirket det private forbruket – som i større grad har fulgt utviklingen i realdisponibel inntekt. Dette er også et mønster man har sett internasjonalt.
Nå er verken skepsis til økonomer eller offentlig statistikk noe nytt. I stortingsdebatten i forbindelsen med fremleggelsen av det første nasjonalbudsjettet i 1947 mente høyreleder C. J. Hambro at det hadde gått for langt når økonomer ble sluppet løs på «et vergeløst samfunn».
Det er likevel viktig med en opplyst debatt, slik økonomene bidro til på NRK. Det er helt naturlig at politikerne ønsker å avhjelpe utsatte grupper. Problemet oppstår når det gis inntrykk av store grupper i samfunnet har fått en så svekket privatøkonomi at det må generelle støtteordninger på plass.
De brede støtteordningene man så under pandemien senket terskelen for hva som betraktes som en krise og når myndighetene må gripe inn. Når strømmen av penger ut av statskassen øker, kan dette – mot sin hensikt, forsterke presset i norsk økonomi og dermed holde inflasjonen og rentenivået oppe. Og for å sette det på spiss: det å stadig motvirke sjokk som merkes via markedspriser kan svekke produktivitetsveksten og dermed fundamentet for reallønnsvekst og stigende levestandard – for det brede lag av samfunnet.
- Høy og variabel inflasjon har derimot en rekke andre samfunnsøkonomiske kostnader, som å gjøre det vanskeligere å planlegge, tilsløre den økonomiske utviklingen, og gi tilfeldig omfordeling av inntekt og formue. ↩︎