Den amerikanske sentralbanken holdt styringsrenten uendret denne uken, men mye tyder på at pengepolitikken strammes noe inn fremover.
På onsdag holdt den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve (Fed), styringsrenteintervallet uendret på 3,5-3,75 prosent. I tråd med Kevin Warshs nye tilnærming der Fed skal gi mindre «forward guidance», var det få nye signaler om pengepolitikken på pressekonferansen, og den forkortede pressemeldingen var tilnærmet identisk med den fra det forrige rentemøte. Likevel tyder mye på at Fed går mot en ny renteøkning.
Forskjellen lå i stemmegivningen: tre av de tolv stemmeberettigede medlemmene i rentekomiteen, FOMC[1], stemte for et kvart prosentpoengs økning allerede på dette møtet. I skrivende stund priser markedet inn 63,2 prosent sannsynlighet for at styringsrenten økes på det neste møte 16.september og 92 prosent for at dette senest kommer på rentemøtet i slutten av oktober[2].
Selv om prisveksten i USA har kommet mye ned fra toppnivåene i 2021/22, har denne fortsatt å overskyte Fed sitt inflasjonsmål på 2 prosent de siste årene. Ulike mål på inflasjonen har økt noe så langt i år, hvilket særlig må sees i sammenheng med stigende energipriser i kjølvannet av Iran-krigen. Arbeidsledigheten har vært ganske stabil på et historisk sett lavt nivå på litt over 4 prosent. Dette til tross for at sysselsettingsveksten har avtatt, noe som skyldes at Trumps restriktive innvandringspolitikk også har begrenset arbeidsstyrken.
Mens de amerikanske boliginvesteringene går svakt, har man sett kraftig oppgang i næringslivets bruttorealinvesteringer. Det meste av dette kan knyttes til satsninger på kunstig intelligens (KI) – heriblant etableringen av nye datasentre, utstyr og programvare.
For pengepolitikken er den kraftige økningen i «KI-investeringene» viktig, fordi dette har bidratt til å holde veksten i amerikansk økonomi oppe, tross innstramningene i pengepolitikken og stor usikkerhet knyttet til handelspolitikken. En medvirkende årsak kan være at aksjekursene til de største KI- selskapene har gått i taket, noe som har holdt kapitalkostnadene nede. Nå når disse aksjekursene virker å ha flatet litt ut, kan stigningen i rentene på selskapsobligasjoner få større betydning.
Et annet sentralt forhold er hvordan KI kan påvirke den amerikanske produktivitetsveksten fremover. Dersom produksjonen per timeverk øker mer enn tidligere, kan økte lønnskostnader møtes uten samme press på marginer og priser.
Tilbake i 1996 argumenterte USAs daværende sentralbanksjef Alan Greenspan for at produktivitetsforbedringer knyttet til boomen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi var større enn statistikken skulle tilsi. Dette fikk Fed til å utsette renteoppgang dette året – tross sterk vekst og lav arbeidsledighet. Ved en større revidering av nasjonalregnskapstallene tre år senere, der bl.a. utgifter til programvare ble regnet som investeringer, ble det bekreftet at produktivitetsveksten hadde vært undervurdert.
Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad statistikken undervurderer produktivitetsveksten, slik den gjorde for tretti år siden. En betydelig forskjell fra denne perioden er likevel at kjerneinflasjonen nå er klart høyere. Den gangen ga lav prisvekst Fed handlerom til å avvente tegn på at et stramt arbeidsmarked faktisk la press på lønninger og marginer.
Det er også vanskelig å vite akkurat hvor stram pengepolitikken er. Den nøytrale realrenten, som lukker produksjonsgapet og dermed er forenlig med stabil inflasjon over tid, varierer og er ikke direkte observerbar. Pengepolitikken virker i tillegg med et tidsetterslep.
I en stor økonomi som den amerikanske, vil en økning i investeringsetterspørselen, slik KI har bidratt til, sammen med redusert sparetilbud knyttet til de voksende offentlige budsjettunderskuddene, kunne presse opp (den nøytrale) realrenten for å klarere kredittmarkedene. Dersom pengepolitikken ikke responderer på dette, kan også inflasjonsforventningene stige – og gi videre oppgang i det langsiktige nominelle rentenivået.
Etter at Fed holdt styringsrenten uendret onsdag denne uken, steg rentene på 10-års statsobligasjoner til det høyeste nivået siden januar i fjor. Samtidig nådde 30-årsrenten det høyeste nivået siden 2007.
Figur 1 viser utviklingen i tiårsrenten over tid, når man dekomponerer denne i forventet realrente og inflasjonsforventninger[3]. Som det fremkommer, har særlig den reelle (inflasjonsjusterte) tiårsrenten hatt en stigende tendens i det siste.
Store underskudd på statsbudsjettet, sammen med oppgang i de lange statsrentene, har bidratt til at statens renteutgifter som andel av nominelt BNP er på det høyeste nivå siden starten av 1900-tallet[4]. Dette kan være med på å forklare hvorfor Trump-administrasjonen over tid har lagt press på Fed for å sette ned styringsrenten. Akkurat nå virker det likevel som markedet isteden mener Fed må sette denne opp for å forsvare inflasjonsmålet. Det er ikke tilstrekkelig for Kevin Warsh å bare si at Fed vil sikre prisstabilitet.
[1] Federal Open Market Committee
[2] https://www.cmegroup.com/markets/interest-rates/cme-fedwatch-tool.html.
[3] ved å kombinere nominelle statsrenter med data for rentene på indekserte statsobligasjoner (TIPS) med samme løpetid.
[4] Statsgjelden er ennå litt lavere som andel av nominelt BNP enn i årene rett etter andre verdenskrig.