LO hevder at regjeringens skattereduksjoner kunne gitt 27.600 flere jobber hvis pengene isteden hadde gått til offentlig forbruk. Dette innlegget diskuterer effekten av skattenedsettelser i forhold til den aktuelle konjunktursituasjonen og det langsiktige produksjonspotensialet i norsk økonomi.
I en artikkel i gårsdagens VG hevder LOs nestleder Hans-Christian Gabrielsen at regjeringens skattekutt på totalt 25 milliarder kroner siden 2013 kunne gitt 27.600 flere jobber «hvis pengene i stedet hadde blitt brukt til å skape nye arbeidsplasser». Anslaget bygger på modellberegninger fra SSB. Øystein Dørum i NHO svarer i samme avis at «Lavere selskapsskatt bidrar […] til økte investeringer og varige arbeidsplasser». Dørum advarer mot økte lønninger, kronekurs og svekket konkurranseevne. Siden dette spørsmålet ganske sikkert kommer til å prege valgkampen de neste månedene, er det på sin plass å knytte noen kommentarer til denne debatten.
Arbeidsledigheten i Norge har steget i kjølvannet av det kraftige oljeprisfallet i 2014, med påfølgende investeringskutt på norsk sokkel og ringvirkninger over på fastlandsøkonomien. Rentekutt fra Norges Bank og en betydelig svekkelse av kronekursen har bidratt til å dempe konjunkturtilbakeslaget og lettet omstillingen fra olje til annen næringsvirksomhet. I tillegg har en mer ekspansiv finanspolitikk, i form av en kombinasjon av økte offentlige utgifter og skattekutt, bidratt til å stimulere samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting. Dermed er arbeidsledigheten trolig lavere enn den ellers ville vært.
Med flytende kronekurs og inflasjonsmål vil det under normale omstendigheter være pengepolitikken, sammen med de automatiske stabilisatorene i finanspolitikken, som er førstelinjeforsvaret i konjunkturstabiliseringen. En aktiv (diskresjonær) finanspolitikk har liten effekt på ressursutnyttelsen i arbeidsmarkedet i en normal konjunktursituasjon. Økte offentlige utgifter og/eller skattekutt vil legge press på rentenivå og kronekurs, hvilket kan fortrenge nettoeksport og private bruttorealinvesteringer.
I årene etter finanskrisen har den nominelle styringsrenten i Norge og mange andre land kommet ned til et nivå nær sin effektive nedre grense. Hvis inflasjonsmålstyringen tilsier en realrente som er lavere enn det pengepolitikken kan levere ved lav inflasjon og en nominell rente nær null, viser en omfattende forskningslitteratur at finanspolitikken kan bli meget effektiv i å stimulere samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting.
Multiplikatoreffekter
En økning i samlet etterspørsel vil, for et gitt rentenivå og ledig kapasitet i arbeidsmarkedet, sette i gang en multiplikatorprosess, der økt produksjon gir økte inntekter, som igjen gir nye runder med økninger i etterspørsel, produksjon og inntekt. Virkningen avtar over tid fordi noe inntekt forlater økonomien for å betale for import, mens noe spares på hvert etterfølgende trinn. Mens en krone offentlige utgifter slår rett ut i offentlig etterspørsel, vil skattelette til husholdninger og foretak delvis gå til sparing og import. Dermed blir etterspørselsøkningen i første runde, og følgelig den påfølgende multiplikatoreffekten, større ved økte offentlige utgifter enn ved skattenedsettelser.
Forventningseffekter
Dynamiske makroøkonomiske modeller, som bl.a. forutsetter rasjonelle aktører, antyder at effekten av endringer i finanspolitikken avhenger av om denne oppfatte midlertidig eller permanent. Ved permanente økninger i offentlig forbruk kan husholdningene forvente fremtidige skatteøkninger, noe som får dem til å øke privat sparing (for å glatte ut konsumforløpet over tid). Midlertidige økninger i offentlig forbruk vil derimot kun kreve en liten skatteøkning (fordelt over mange år), slik at husholdningene har liten grunn til å nedjustere løpende konsum. For husholdninger som har tilstrekkelig likviditet, vil midlertidige skattekutt i stor grad gå til sparing. Multiplikatoreffekten kan derimot bli større hvis aktørene står ovenfor lånebegrensninger. Konsumtilbøyeligheten kan også være høy hvis skattekuttet forventes å være permanent.
Tilbudssideeffekter
I tillegg til å påvirke sysselsettingsnivået i en lavkonjunktur, kan skatteendringer virke inn tilbudssiden og vekstevnen i økonomien over tid. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan bidra til at flere kommer inn i arbeidsmarkedet og arbeider flere timer. Skattleggingen av kapitalinntekter og formue kan påvirke avkastningen av å spare og nivået på realinvesteringene. Det er uklart hvordan slike tilbudssideeffekter påvirker norsk økonomi på kort sikt. På den ene siden kan forventninger om høyere potensielt nasjonalprodukt bidra til at etterspørselen etter varer og tjenester stiger allerede i dag. På den andre siden kan økninger på tilbudssiden, så lenge økonomien har et etterspørselsunderskudd som følge av den nominelle nullrentebetingelsen, føre til mer slakk i økonomien og lavere inflasjon. Dette kan drive opp realrenten og redusere etterspørsel, produksjon og sysselsetting.
De finanspolitiske stimulansene de siste årene har primært vært drevet av et større oljefond med påfølgende innfasing av oljeinntekter innenfor rammene av handlingsregelen. Det virker rimelig at større oljeinntekter ikke bare fases inn i offentlig sektor, men også kommer husholdninger og næringsliv til gode på bred front. Mange makroøkonomiske modeller viser at økninger i offentlige forbruk kan ha store multiplikatoreffekter når det nominelle rentenivået er nær null. Effektene av skattekutt er mer uavklart, men også dette kan ha positive virkninger, spesielt hvis disse er permanente og stimulerer tilbudssiden i økonomien over tid.