Skattekutt kontra offentlig forbruk

En analyse fra SSB viser at økt offentlig forbruk er mer effektivt enn skattekutt i å stimulere sysselsettingen i dagens lavkonjunktur. Resultatet er ikke overraskende i lys av økonomisk teori, men forutsetter at utgiftsøkningen over statsbudsjettet er midlertidig. Skattekutt kan ha andre positive effekter.

Mediene slår opp en sak der Arbeiderpartiet har fått Statistisk Sentralbyrå (SSB) til å analysere virkningene på sysselsettingen av skattekutt kontra økte offentlige utgifter som virkemiddel i finanspolitikken. Analysen er gjennomført i SSBs makroøkonomiske modell KVARTS. Ifølge VG viser simuleringene at offentlig kjøp av varer og tjenester er 70 ganger mer effektivt enn skattekutt målt i antall nye arbeidsplasser, mens offentlige investeringer er 15 ganger mer effektivt. Avisen gir ikke særlig med detaljer rundt regneøvelsen – for eksempel hvilke skatter og offentlige utgifter som er justert eller om det er midlertidige eller varige endringer. I dette innlegges belyses derfor økte offentlige utgifter kontra skattekutt som virkemidler i stabiliseringspolitikken på generelt grunnlag.

Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret

Innledningsvis er det viktig å minne om samspillet mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Norges Bank setter renten for å stabilisere inflasjonen nær inflasjonsmålet og ressursutnyttelsen i økonomien rundt et normalt nivå. I en normal konjunktursituasjon vil både skattekutt og offentlige utgifter ha liten effekt på sysselsettingen. Da vil en mer ekspansiv finanspolitikk gi økt rente og kronekurs. Dette fortrenger realinvesteringer og nettoeksport, slik at produksjon og sysselsetting forblir uforandret. I dagens situasjon, der pengepolitikken begrenes av nullrentebetingelsen og det fortsatt er slakk i økonomien, vil renten forbli lav, og dermed kan finanspolitikken spille en viktig konjunkturstabiliserende rolle.

Balansert budsjettendring

For å sammenligne virkningene av offentlige utgifter og skattekutt, er det nyttig å spørre hva som skjer dersom myndighetene øker offentlige utgifter og inntekter samtidig og like mye, dvs. at økningen i offentlige utgifter nøyaktig motsvares av et økt skattebeløp. Innenfor en statisk «keynesiansk multiplikatormodell» vil en slik balansert budsjettendring føre til økt produksjon. Forklaringen er enkel: En krone til offentlige utgifter vil øke etterspørselen tilvarende, mens en krone i skatteøkning vil gi mindre etterspørselsreduksjon fordi noen øre tas fra import og noen øre fra sparing. Dermed blir nettoeffekten ekspansiv. Ut fra en slik tankegang vil økte offentlige utgifter være mer effektivt enn skattekutt i forhold til å øke produksjon og sysselsetting på kort sikt. Denne spare- og importlekkasjen er nok en viktig mekanisme bak SSBs modellresultat.

Et dynamisk perspektiv

Det kan være nyttig å kryssjekke dette resultatet opp mot en dynamisk «ny-keynesiansk modell», siden slike dominerer moderne makroøkonomisk forskning. Slike modeller legger stor vekt på den offentlige sektors budsjettrestriksjon over tid. Disse modellene er ikke nødvendigvis realistiske (men alle modeller er forenklinger av virkeligheten): de forutsetter gjerne full optimering over tid fra alle aktører, bortsett fra en kortsiktig prisstivhet som følge av monopolistisk konkurranse, hvilket gir midlertidig realøkonomisk effekt av nominelle sjokk. En slik modellramme gjør det mulig å skille midlertidige og permanente endringer i finanspolitikken.

Nå vil midlertidige skattekutt være virkningsløst, fordi nyttemaksimerende husholdninger tilpasser sparingen for å glatte ut konsumbanen over tid. Derimot vil en midlertidig økning i offentlige utgifter virke ekspansiv på økonomien. Nå kan en liten skatteøkning fordeles over mange år, og da vil husholdningene kun øke dagens sparing marginalt, slik at etterspørselseffekten fra offentlige utgifter dominerer. Her stopper også likhetene med den statiske analysen. En permanent økning i offentlige utgifter får husholdningene til å kutte forbruket tilsvarende, siden de forstår at skattene må opp. Altså forblir sysselsettingen upåvirket. Tilsvarende kan en troverdig forpliktelse om kutt i fremtidige offentlige utgifter stimulere privat forbruk allerede i dag, siden dette gir en lavere forventet skattebyrde. Dermed øker sysselsettingen på kort sikt.

Den «ny-keynesianske» modellen bekrefter altså at økte offentlige utgifter er mer effektivt enn skattekutt, gitt at tiltakene er midlertidige. Permanente utgiftsøkninger over statsbudsjettet vil ha liten effekt. Faktisk blir politikken mest effektiv hvis kortsiktig offentlig stimulans kombineres med en troverdig plan for å stramme inn i fremtiden.

Avslutningsvis er det hvert å påpeke at det finnes gode fagøkonomiske grunner til å tilpasse skattesystemet i retning av lavere marginalskatter på arbeidsinntekt og lavere skattesatser på formue og kapitalinntekter. Særlig vil det være heldig å vri noe av skattebyrden over på bolig, konsum og forurensing. Dette er tiltak som kan gi en mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser – og gjelder uavhengig av konjunktursituasjonen. Lavere skatter kan altså ha positive effekter på effektiviteten i økonomien over tid, men er ikke særlig egnet til å bekjempe etterspørselsbestemt arbeidsledighet.

Arkiv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.