De siste årene har noen sentralbanker eksperimentert med negative nominelle styringsrenter. Ny forskning, blant annet basert på erfaringene fra Sverige, Danmark og eurosonen, viser at dette har hatt lite gjennomslag på de rentene banker tilbyr husholdninger og bedrifter. Under visse forhold kan negative nominelle styringsrenter faktisk redusere den makroøkonomiske aktiviteten.
De siste tiårene har man observert et betydelig fall i rentenivåene i Norge og landene rundt oss. I hver lavkonjunktur har rentebunnen blitt lavere, mens renteoppgangen har blitt stadig mindre i de påfølgende oppgangstidene.
Japans problem ble alles problem
På 1990-tallet opplevede Japan at et kortsiktig nominelt rentenivå på null ikke ga tilstrekkelig etterspørselsstimulans til å forhindre ledig produksjonskapasitet og svært lav inflasjon – som etter hvert gikk over i deflasjon. Etter finanskrisen i 2008 ble likviditetsfellen et internasjonalt fenomen. I desember 2008 reduserte Federal Reserve (Fed) styringsrenten i USA til intervallet 0-0,25 prosent. Og selv om USA har opplevd et solid oppsving og Fed har økt styringsrenten med 1,25 prosentpoeng siden 2015, sliter fortatt mange land med ledig produksjonskapasitet og lav inflasjon – til tross for mange år med styringsrenter nær nullstreken. Mellom 2012 og 2016 senket en håndfull sentralbanker sine nominelle styringsrenter til under null for første gang i historien.
En vanlig antagelse før finanskrisen var det de nominelle rentenivåene ikke kunne bli negative. Folk ville da tømme sine sparekontoer og isteden sitte på cash. Faktisk har enkelte økonomer tatt til orde for å avskaffe kontanter, for å eliminere nullrentebetingelsen i pengepolitikken. Andre har fremhevet at den nedre grensen ikke er absolutt, siden det er kostnader knyttet til å hamstre kontanter (oppbevaringskostander mm).
Det er viktig å minne om at negative realrenter ikke er uvanlig. Mange ganger har inflasjonsraten vært høyere enn det nominelle rentenivået. Hovedproblemet etter finanskrisen i 2008 var at den nøytrale realrenten, som balanserer investeringsetterspørselen og sparetilbudet ved full sysselsetting, ble presset betydelig ned i negativt territorium. Med et nominelt rentenivå rundt null og i utgangspunktet lav inflasjon, ble det umulig for pengepolitikken å oppnå tilstrekkelig negative realrenter til å bringe etterspørsel og produksjon tilbake til nivåer konsistent med full sysselsetting. Når det ble innført negative nominelle styringsrenter, var antagelsen at dette ville virke som et vanlig realrentefall.
Med nominell styringsrente menes den innskuddsrenten banker får i sentralbanken. Dette er verktøyet sentralbanker bruker til å styre interbankrentene i en situasjon med mye overskuddslikviditet. (For en gjennomgang av hvordan sentralbanker styrer rentenivået uavhengig av størrelsen på basispengemengden, les dette innlegget).
Nye analyser
En studie av økonomene Eggertsson, Juelsrud og Wold (2017) ser nærmere på effektene av negative nominelle styringsrenter i Sverige, Danmark, Sveits, Eurosonen og Japan. Analysen viser at negative sentralbankrenter har hatt lite gjennomslag på de rentene spare- og forretningsbanker tilbyr husholdninger og bedrifter.
Erfaringene viser at banker ikke setter negative innskuddsrenter, i frykt for at kundene skal ta ut pengene sine. Når innskuddsrentene har nådd gulvet, vegrer bankene seg for å senke utlånsrentene, siden dette spiser av deres rentemargin. Dermed gir ikke negative nominelle styringsrenter mer stimulans av økonomien gjennom lavere sparing og økte investeringer.
Faktisk viser analysen at det å innføre negative nominelle styringsrenter, under gitte betingelser, isteden kan gjøre pengepolitikken mindre ekspansiv gjennom å redusere banksektorens profitt. Årsaken er at negative styringsrenter gjør det dyrere for bankene å plassere overskuddslikviditet i sentralbanken – noe banker kan velte over på kundene, f.eks. i form av økte utlånsrenter.
Nå er det flere forhold den overnevnte studien ikke tar hensyn til. Den ser ikke på hvordan negative pengemarkedsrenter påvirker valutakursene. Når Sveits kuttet styringsrenten til -0,75 prosent, var dette for å unngå en kraftig styrkelse av sveitsisk franc – med påfølgende eksportfall og deflasjon. Danmark har fastkurspolitikk ovenfor euroen, noe som betyr at Nationalbanken utelukkende bruker pengepolitikken til å stabilisere kronekursen.
Utover valutakurskanalen, kan negative nominelle styringsrenter sende et signal om at den korte renten vil ligge lav lenge. Dette kan igjen senke de langsiktige statsobligasjonsrentenivåene, og dermed gjøre pengepolitikken mer ekspansiv.
Verdensøkonomien er i bedring og rentebunnen er trolig nådd internasjonalt og i Norge. Styringsrentene er satt opp i USA, Canada og Storbritannia. Rentetoppen forventes imidlertid å bli lav, kanskje 3 prosent. Dette medfører at fremtidige etterspørselssjokk kan gjøre problemstillingen med negative nominelle styringsrenter enda mer aktuell.