Begrepet «helikopterpenger» dukker stadig opp i den økonomiske debatten. Fremstillingen går gjerne ut på at myndighetene i mange land har brukt opp virkemidlene i den økonomiske politikken, slik at helikopterdropp med penger fremstår som siste desperate mulighet til å få fart på økonomien. Ser man nærmere på problemstillingen er egentlig dette det samme som finanspolitisk stimulans i kombinasjon med en midlertidig økning i inflasjonsmålet.
I den gamle Donald Duck klassikeren «De varige verdier» tar en skypumpe tak i Onkel Skrues penger (som er lagret i en kornbinge) og lar dem regne ned over Andeby. Spørsmålet er om noe tilsvarende kan stimulere en stagnerende økonomi der styringsrenten er null og høy statsgjeld begrenser viljen og evnen til å bruke finanspolitikken for å få fart på etterspørselen. Faktisk dukker dette forslaget stadig opp i den økonomiske debatten. Ideen kalles «helikopterpenger» og går ut på at myndighetene slipper kontanter fra helikoptre, slik at folk plutselig får mer penger mellom hendene og dermed kan øke sitt forbruk.
De færreste mener seriøst at myndighetene skal slippe penger fra helikoptre, men begrepet stammer fra en artikkel skrevet av den amerikanske økonomen Milton Friedman (1912-2006) i 1969 («The Optimum Quantity of Money»). I praksis betyr «helikopterpenger» et permanent skattekutt som er finansiert via seddelpressen (istedenfor å utstede mer offentlig gjeld og/eller kutte i offentlige utgifter).
Likviditetsfellen
Hvorfor kan ikke bare sentralbanken trykke penger for å stimulere etterspørselen? I en «normalsituasjon» vil en sentralbank som ønsker å senke renten tilføre mer likviditet til pengemarkedet. Dette kan skje ved såkalte «åpne markedsoperasjoner» der sentralbanken trykker mer penger (reserver) og bruker disse til å kjøpe kortsiktige statsobligasjoner – hvilket presser prisene på disse opp og rentenivået ned. Når den nominelle renten når null, vil ytterligere (midlertidig) pengetilførsel være virkningsløst. Årsaken er at kortsiktige statslån og kontanter da vil være nære substitutter, slik at det å bytte det ene mot det andre ikke får privat sektor til å endre adferd. Det kalles en likviditetsfelle.
Kvantitative lettelser
Etter finanskrisen, der de nominelle styringsrentene ble kuttet til et nivå rundt null, har alle de store sentralbankene gjennomført flere runder med såkalte «kvantitative lettelser» (QE). Dette skiller seg fra tradisjonell pengepolitikk ved at det skapes reserver som brukes til å kjøpe lån med lang løpetid (som ikke er nære substitutter til penger) – hovedsakelig langsiktige statsobligasjoner. Dermed prøver sentralbanken å presse ned det langsiktige rentenivået, hvilket vil stimulere samlet etterspørsel. Om dette faktisk virker er omdiskutert. Hvis de lange statsrentene primært avhenger av aktørenes forventninger til fremtidige korte renter, vil «kvantitative lettelser» ha effekt hvis dette gir økt troverdighet rundt sentralbankens kommunikasjon om at den korte renten skal holdes lav lenge.
Flere sentralbanker har de siste årene også forsøkt seg med svakt negative nominelle styringsrenter, men handlerommet her er begrenset.
Kombinert penge- og finanspolitikk
Så hvis sentralbankene allerede trykker penger, hva skiller dette fra «helikopterpenger»? Ved sistnevnte vil de nye pengene havne hos husholdningene i form av en overføring. Dette kan ved første øyekast virke forskjellig fra «kvantitative lettelser», som går til å kjøpe statsobligasjoner, som kanskje senker rentenivået og stimulerer økonomien. En slik utsendelse av sjekker fra sentralbanken vil trolig være ulovlig i mange land. Ser man nærmere på saken er det imidlertid klart at «helikopterpenger» ikke er noe annet enn en kombinasjon av ekspansiv penge- og finanspolitikk. Regjeringen gir skattekutt, og dette finansieres ved å utstede statsobligasjoner som sentralbanken kjøper opp ved å trykke penger.
Det som gjør «helikopterpenger», altså et varig skattekutt med en tilhørende økning i pengemengden, til en effektiv politikk (selv ved høy statsgjeld og pengepolitikken bundet av den nominelle nullrentebetingelsen) er følgende:
- Den direkte effekten av lavere skatt på husholdningens forbruk, og dermed reelt BNP, sysselsetting og inntekter.
- Det faktum av skattekuttet ikke innebærer økt offentlig gjeld, og dermed ikke fører til en fremtidig større skattebyrde – hvilket ville fått rasjonelle husholdninger til å spare mye av skattekuttet for å jevne ut konsumforløpet over tid.
- At en permanent økning i pengemengden må bety at det generelle prisnivået i økonomien før eller senere tilpasser seg. Dette gir midlertidig økt inflasjon. Hvis den nominelle renten er konstant, vil økte inflasjonsforventninger gi lavere realrente, som gir insentiver til mer konsum og investeringer.
Økt midlertidig inflasjon
Denne diskusjonen blir ufullstendig hvis man ikke også tar hensyn til målet for pengepolitikken og den institusjonelle organiseringen av sentralbanken. I de fleste land har sentralbanken et eksplisitt inflasjonsmål, f. eks. på 2 prosent. Samtidig er de fleste sentralbanker politisk uavhengige, hvilket nettopp har til hensikt å sikre tillit til inflasjonsmålet, f.eks. ved å hindre at regjeringen monetarister gjeld. Det skilles mellom måluavhengighet (som i EU) og instrumentuavhengighet (som i Norge). Førstnevnte innebærer at sentralbanken både bestemmer inflasjonsmål og rentenivå. Sistnevnte betyr at regjeringen bestemmer inflasjonsmålet, mens sentralbanken står fritt til å justere pengepolitikken for å nå målet.
Inflasjonsmålet oppnås ved at sentralbanken justere rentenivået, som påvirkes av kjøp og salg av verdipapirer. Dermed er sentralbankens beslutning om å kjøpe statsgjeld bestemt ut fra hensynet til å nå inflasjonsmålet. Men som forklart ovenfor krever «helikopterpenger» midlertidig økt inflasjon. En mulig (av flere teoretiske) løsning på dette problemet, er at sentralbanken annonserer, evt. sammen med regjeringen, at det vil tillattes en midlertidig overskyting av inflasjonsmålet.
«Helikopterpenger» betyr i praksis en finanspolitisk stimulans som skjer parallelt med en midlertidig økning i inflasjonsmålet. Dette er ikke en politikk man trolig vil se med det første. I USA går økonomien bedre og i eurosonen betyr den tyske tradisjonen at det er sterk motstand mot alt som kan gi økt inflasjon.