I Frankrike ønsker presidentkandidat Marine Le Pen å trekke landet ut av euroen og bruke seddelpressen til å finansiere offentlige utgifter. Erfaringene viser at en politisk uavhengig sentralbank er avgjørende for å sikre lav inflasjon. I Norge bør denne innsikten løftes inn i arbeidet med ny sentralbanklov.
Siden etableringen av euroen i 1999 har Den Europeisk Sentralbanken (ESB) styrt pengepolitikken i valutaunionen med fokus på prisstabilitet, definert som en årlig inflasjon på litt under 2 prosent. ESB ble meislet ut etter modell av den tyske sentralbanken, Bundesbank, som i etterkrigstiden ble kjent for sin iherdige lavinflasjonspolitikk – forankret i et mål om moderat pengemengdevekst. To perioder med eksplosiv prisstigning siden 1920- tallet skapte en ekstrem motvilje mot inflasjon i Tyskland og la det kulturelle grunnlaget for sentralbankens politiske uavhengighet. For land som historisk har benyttet devalueringer til å gjenopprette konkurranseevnen, betyr euroen at døren er låst og nøkkelen kastet ut av vinduet.
I Frankrike ønsker presidentkandidat Marine Le Pen ikke bare å trekke landet ut av euroen, men også å legge den franske sentralbanken under politisk kontroll for å finansiere offentlige utgifter via seddelpressen . Den nye politikken skal altså være stikk motsatt av grunnpilaren i det europeiske valutasamarbeidet – og den tyske tradisjonen. Politiske uavhengige sentralbanker som retter pengepolitikken inn mot prisstabilitet har blitt en internasjonal standard, så politikkforslagene er også en del av den globale “anti-establishment”-bølgen.
Det er liten tvil om at eurosonen ikke fungerer som et “optimalt valutaområde”. Begrenset arbeidskraftmobilitet over landegrensene, rigiditet i pris- og lønnsdannelsen, fravær av overnasjonal finanspolitikken (dvs. skatter og offentlige utgifter) og ulik næringsstruktur er blant forholdene som gjør at mange medlemsland ville kommet bedre ut med en nasjonal penge- og valutapolitikk. For det første fører en felles styringsrente, satt av ESB, til at pengepolitikken forsterker konjunktursyklusene i land som avviker fra gjennomsnittet – isteden for å dempe dem. For det andre er det vanskelig for land å tilpasse seg asymmetriske sjokk når de nominelle valutakursene landene imellom er låst. Dette er imidlertid en kritikk av eurosonen som konstruksjon, og ikke ideen om å ha en politisk uavhengig sentralbank og inflasjonsmål for pengepolitikken. Når valutaunionen først er etablert, er det heller ikke åpenbart hvordan den kan splittes opp uten å risikere en finanskrise.
Erfaringene viser at det er en nær sammenheng mellom graden av sentralbankuavhengighet og inflasjonsnivået over tid. Hvis regjeringen kontrollerer pengepolitikken vil den kunne ha insentiver til å øke presset i økonomien i forkant av valg. På kort sikt kan nemlig en overraskende økning i inflasjonen senke reallønningene og dermed gjøre det lønnsomt for næringslivet å øke sysselsettingen. Over tid vil imidlertid folk innse at deres kjøpekraft er uthulet og kreve lønnskompensasjon. Når inflasjonsforventningene trekker opp lønnskravene vil sysselsettingen returnere til sitt utgangspunkt. Dermed ender man opp med kostnadene ved høy inflasjon, uten gevinstene fra økt sysselsetting. Et klart velferdstap. Ved å etablere politiske uavhengige sentralbanker som har i oppgave å holde inflasjonen lav, har vestlige land lykkes med å eliminere “inflasjonsbias” i den økonomiske politikken.
Sentralbankloven i Norge stammer fra en tid der Stortinget bestemte renten og kredittreguleringer ble ansett som et viktig virkemiddel i den økonomiske politikken. I april 2015 ble det nedsatt et utvalg skal vurdere en modernisering av sentralbankloven fra 1985. Utvalget skal avgi sin rapport i år. Selv om Norges Bank ofte løftes frem som verdensledende innen inflasjonsmålstyring, fremstår sentralbankloven som antikvarisk og den institusjonelle forankringen av pengepolitikken som svak. Inflasjonsmålet i Norge er formulert i en forskrift fra regjeringen og kan endres av kongen i statsråd. Det ville være en stor forbedring å innlemme pengepolitikkens hovedmålsetning om prisstabilitet og Norges Banks instrumentuavhengighet (i rentesettingen) i en ny sentralbanklov.