Det er tegn på økende norsk gründervirksomhet. Dette er positivt, siden entreprenørskap, innovasjon og omstilling er viktig for produktivitet og levestandard. Trolig bidrar offentlige støtteordninger, en høyere arbeidsledighet og et større fokus på gründere i media og den politiske debatten til denne utviklingen.
I en artikkel i DN sin nettutgave kan man lese at det er merkbar vekst i norsk gründervirksomhet. Det foregår selvfølgelig også innovasjon i veletablerte bedrifter og i det offentlige (f.eks. bidro det amerikanske forsvaret sterkt til etableringen av internett), men disse dreier seg ofte om å forbedre eksisterende produkter og produksjonsprosesser. Nyetablerte vekstbedrifter bidrar gjerne til mer radikale innovasjoner og dessuten økt konkurranse. Påstanden man ofte hører om at økt entreprenørskap er nødvendig for å sikre fremtidens arbeidsplasser er derimot et mer politisk enn fagøkonomisk poeng.
Det er ikke overraskende at flere ønsker å satse på egen næringsvirksomhet når arbeidsledigheten i Norge har steget. Her står myndighetene ovenfor en balansegang i stabiliseringspolitikken. På den ene siden kan nedgangstider frembringe «konstruktiv destruksjon», der aktører tvinges til å tenke kreativt – med satsing på nye produkter og markeder som resultat. Slik omstilling er bra for vekstevnen i økonomien. På den andre siden viser de internasjonale erfaringene etter finanskrisen i 2008 at en dyp lavkonjunktur kan ha varige negative effekter på økonomien. Når folk blir gående arbeidsledige lenge, mister de arbeidstrening og kompetanse. I tillegg vil svak etterspørsel og ledig kapasitet i bedriftene gi investeringsvegring og mindre satsning på ny teknologi. Slike hystereseeffekter på arbeidsmarkeds- og investeringssiden er trolig en medvirkende årsak til at produktivitetsveksten har falt markert i mange land de siste årene.
Skal myndighetene gi støtte og insentiver til etableringen av nye private virksomheter, bør dette begrunnes med behovet for å korrigere markedssvikt. Kapital er en knapp ressurs, så det er ikke en markedssvikt selv om bedrifter som ønsker det ikke får finansiering. Norge er en liten åpen økonomi som er sterkt integrert i de globale finansmarkedene. Disse markedene preges for tiden av et globalt spareoverskudd, hvilket kommer til syne i de historisk lave realrentene. Lav avkastning ved passive plasseringer burde tilsi at mange investeringsprosjekter blir vurdert som lønnsomme. Det er derfor ikke mangel på kapital som er hovedproblemet for norsk gründervirksomhet, men kanskje heller kapitalister som er villige til å satse.
Små bedrifter i etableringsfasen står ovenfor noen særegne utfordringer. De mangler ofte gjennomarbeidede forretningsplaner, og det vil uansett være stor usikkerhet knyttet til om prosjektene faktisk lar seg realisere. For nyetablerte vekstbedrifter uten tilgang til det tradisjonelle kapitalmarkedet, kanskje særlig innenfor teknologisektoren – som bioteknologi, miljøteknologi, informasjonsteknologi, osv. – kan risikokapital (venturekapital) være en avgjørende finansieringskilde. Slik risikokapital stammer gjerne fra institusjonelle investorer og formuende privatpersoner. Vi har imidlertid ikke mange store private enkeltinvestorer i Norge.
Som argumentert for i et tidligere innlegg, kan offentlige støtteordninger og skatteinsentiver senke kostnadene knytte til forskning og utvikling (FoU) i privat sektor, hvilket kan ha positiv betydning for produktivitet og økonomisk vekst. Slike tiltak kan motvirke en markedssvikt med opphav i informasjonsskjevhet om nye prosjekter og manglende hensyn til positive ringvirkninger fra spredning av ny teknologi og kunnskap til øvrig næringsliv. Særlig er slike ordringer gunstige for små nyetablerte vekstselskaper, nettopp fordi disse kan ha vanskeligheter med å fremskaffe alternativ finansiering.
Nå skal man ikke ha overdreven tro på offentlige støtteordninger. Myndighetene har ikke bedre informasjon enn private investorer når det gjelder å velge lønnsomme prosjekter. Dette betyr at det er bedre å gi litt støtte til mange, enn mye støtte til noen få, samt at skatteinsentiver kan være viktig. Samtidig snakker man ofte en «dødens dal» (valley of death), som er den tidsperioden selskapet må overleve fra det mottar startkapital til det begynner å komme inn stabile inntekter. I denne perioden vil det påløpe en rekke kostnader, samtidig som tilleggskapital både kan være vanskelig og kostbart å fremskaffe. Skal de lønnsomme prosjektene lykkes må det altså private midler på bordet.
Omstillingen i norsk økonomi i kjølvannet av det kraftige oljeprisfallet går sin gang. Arbeidsledigheten har steget, men ikke kraftig. Kronekursen har svekket seg mye, hvilket har gavnet tradisjonell konkurranseutsatt sektor. Penge- og finanspolitikken støtter samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Det er tegn på mer entreprenørskap. Så gjenstår det å se hvor mange av prosjektene som har en fremtid.