Gjedrem- utvalget la denne uken frem forslag til ny sentralbanklov. Den gamle loven fra 1985 fremstår som utdatert i forhold til Norges Banks oppgaver og internasjonal praksis rundt organiseringen av en sentralbank. Utvalget foreslår flere endringer, der de viktigst er å opprette en uavhengig komite for pengepolitikk og finansiell stabilitet og at forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet) løftes over i et eget selskap utenfor Norges Bank. Dette innlegget ser nærmere på disse forslagene.
Til tross for at Norges Banks inflasjonsmålstyring ofte blir beskrevet som «beste praksis» for pengepolitikk, er sentralbankens formelle uavhengighet svak i internasjonal sammenheng. Mens andre sentralbanker har en lovfestet oppgave å stabilisere prisnivået, er inflasjonsmålet i Norge formulert i en forskrift fra regjeringen som kan endres av kongen i statsråd. Gjedrem-utvalget foreslår å nedfelle målsetningen om en stabil pengeverdi i den nye formålsparagrafen til sentralbankloven.
I noen land er det sentralbanken selv som fastsetter inflasjonsmålet, men i de fleste settes dette av sentralbanken og regjeringen i fellesskap. Med vår tradisjon er det ikke overraskende at sentralbanklovutvalget foreslår at regjeringen fortsatt skal bestemme inflasjonsmålet. Men Norges Banks uttalelse vil måtte innhentes, og av hensyn til finansmarkedenes tillit vil man ikke kunne avvike mye fra dens tilrådning. Dessuten vil en ny lov gjøre prisstabilitet til en felles forpliktelse for staten og Norges Bank. Det kan argumenters for at dette er særlig viktig i Norge, siden staten (enn så lenge) har en stor finansiell handlefrihet gjennom oljeformuen. Sentralbanklovutvalget foreslår videre at Norges Banks uavhengighet i virkemiddelbruken (primært rentesettingen) lovfestes. En slik lovmessig forankring av etablert praksis vil gjøre det vanskelig for en fremtidig regjering å forsøke å presse Norges Bank til å føre en inflatorisk pengepolitikk – for å oppnå midlertidige sysselsettingsgevinster i forkant av valg.
Komite for pengepolitikk og finansiell stabilitet
Hovedstyre i Norges Bank har et bredt spekter av oppgaver knyttet til driften av sentralbanken, forvaltningen av valutareservene og Statens Pensjonsfond Utland, og ikke minst utformingen av pengepolitikken for å nå inflasjonsmålet. Renteendringer eller andre justeringer i de pengepolitiske virkemidlene blir normalt besluttet i rentemøtene til hovedstyre seks ganger i året. De siste årene har hovedstyre også gitt råd til finansdepartementet om størrelsen på den motsykliske kapitalbufferen i bankene, som et ekstra virkemiddel i arbeidet for å sikre finansiell stabilitet. Hovedstyre består av sentralbanksjefen, to visesentralbanksjefer og fem andre medlemmer som ikke er ansatt i banken.
En generell svakhet med dagens organisering er at sentralbanksjefen både er styreleder og daglig leder i sentralbanken, mens en vellykket kontroll forutsetter at styret og ledelsen har en armlengdes avstand til hverandre. Gjedrem-utvalget foreslår at ansvaret for pengepolitikk og finansiell stabilitet løftes over i en egen komite, bestående av sentralbanksjef, visesentralbanksjef, en fulltidsansatt i Norges Bank og to eksterne medlemmer, der disse minst arbeider deltid i sentralbanken. Hovedstyre skal bestå av eksterne medlemmer.
Selv om flere av de eksterne medlemmene av dagens hovedstyre er fagøkonomer, har de ikke samme mulighet til å forberede seg til rentemøtene som sentralbankledelsen – som arbeider med disse spørsmålene på fulltid og disponerer sentralbankens makroøkonomiske modeller og faglige stab. Dermed er det også tvilsomt om de eksterne medlemmene har noen reell mulighet til å utfordre eller supplere sentralbankens analyser. I dag fungerer dessuten hovedstyre som et kollegium, der det kun er flertallssynet rundt de pengepolitiske vurderingene som blir kommunisert utlad. Etableringen av en pengepolitisk komite, som man også har i mange andre sentralbanker med inflasjonsmål, vil ikke bare styrke den faglige diskusjonen rundt rentebeslutningene, men også gjøre det mulig for flere enn sentralbanksjefen å uttale seg i offentligheten gjennom taler og intervjuer. I tillegg kan det gis ut mer detaljerte referater med individuelle vurderinger i etterkant av rentemøtene.
Å kommunisere åpent om de pengepolitiske vurderingene gjør pengepolitikken mer effektiv i å nå sine mål – siden mange økonomiske variable påvirkes av forventninger til fremtiden. Eksempelvis vil ikke bare kronekursen avhenge av dagens rentedifferanse ovenfor utlandet, men også av forventningene til fremtidige rentedifferanser. I en «optimal verden» vil markedsaktørene internalisere sentralbankens reaksjonsmønster, slik at markedsrenter og valutakurs umiddelbart tilpasser seg ny informasjon som har betydning for inflasjonsutviklingen. Dermed må Norges Bank justere styringsrenten mindre i møte med økonomiske sjokk. På enkelte områder er Norges Bank allerede i tetsjiktet når gjelder å sende pengepolitiske signaler til markedene. Gjennom den Pengepolitiske Rapporten offentliggjøres en grundig analyse av norsk økonomi, inklusiv prognoser for inflasjon, produksjonsgap og fremtidige styringsrenter, samt et «renteregnskap» der banken tallfester hvordan endringer i nøkkelvariable har endret rentebanen fra forrige rapport. Det vil likevel styrke pengepolitikken å offentliggjøre mer av de bakenforliggende diskusjonene.
Flytte forvaltningen av Oljefondet ut av Norges Bank
Sentralbanklovutvalget foreslår at forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet) skilles ut i en selvstendig enhet, etter liknende modell som Folketrygdfondet. Argumentet er at dette vil redusere spennet i sentralbankens oppgaver og dermed gjøre det lettere å spisse kompetanse og tilpasse styringsorganer til oppgavene. Her kan det også trekkes frem at oljefondet gjennom handlingsregelen er en viktig del av det finanspolitiske rammeverket, hvilket tilsier at forvaltningsansvaret bør ligge hos noen andre enn de som har ansvar for pengepolitikken.
Likevel påpeker Gjedrem-utvalget at en slik ansvarsdeling kan være risikabelt, hvis prosessen setter modellen for forvaltningen av oljefondet og dens viktige rolle i den økonomiske politikken i spill. En fare er at politikerne benytter en slik endring til å splitte opp oljefondet i mindre enheter, hvilket vil være kostbart, kreve mer styring og neppe gi høyere avkastning. Enda mer alvorlig vil det være hvis de ulike fondenes avkastning blir øremerket gitte områder, for eksempel innenfor miljø- eller næringspolitikken. Dette ville i praksis innebære å snikinnføre økt oljepengebruk over statsbudsjettet. Trolig er det derfor utvalget foreslår at dagens grunnprinsipper for oljefondet blir lovfestet.
Her er en link til utredningen fra sentralbanklovutvalget.