Det reises spørsmål ved om en av Europas største banker,Deutsche Bank, vil klare å innfri et stort erstatningskrav fra amerikanske myndigheter knyttet til bankens rolle i den såkalte «Subprime-krisen». Erfaringene fra finanskrisen i 2007/8 viser at myndighetene i mange land står ovenfor en krevende avveining mellom å stabilisere finansmarkedene i perioder med uro og unngå såkalt «moralsk hasard» i finansinstitusjonene. Til tross for omfattende tiltak for å gjøre banksektoren mer robust, indikerer markedsmessige mål på risiko at bankene ikke vurderes som sikrere i dag enn i årene før finanskrisen.
Det får bred oppmerksomhet at en av Europas største banker, Deutsche Bank, har fått et krav fra det amerikanske justisdepartementet på 14 milliarder dollar (tilsvarende 115 milliarder kroner). Kravet knytter seg til en pågående erstatningssak i kjølvannet av «Subprime-krisen» – som utgjorde episenteret i den verste finanskrisen gjennom alle tider i 2007/8 og det påfølgende største økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet. Det amerikanske børstilsynet, SEC, mener Deutsche Bank bl.a. feilinformerte om produktene som ble solgt og egen soliditet i forkant av krisen. Så langt i år er Deutsche Bank sin markedsverdi rundt halvert. Det internasjonale pengefondet, IMF, har tidligere beskrevet banken som den største enkeltbidragsyteren til systemrisiko i den internasjonale banksektoren. Mange anser det som lite trolig at Deutsche Bank er i stand til å innfri kravet fra amerikanske myndigheter, og banken har offentlig avvist at den kommer til å betale. Nå selger banken deler av sin virksomhet.
En av de grunnleggende problemene myndighetene står ovenfor ved håndteringen av slike situasjoner er knyttet til moralsk hasard i finansinstitusjonene: Når myndighetene redder banker fra å gå over ende, kan bankene overføre sine tap til andre. Når bankene derimot går med store overskudd, får eiere, ledelsen og ansatte gevinsten i form av stigende aksjekurser og bonusordninger. Dette skaper insentiver til å ta uhensiktsmessig stor risiko. Nå er det imidlertid ikke bare å la store finansinstitusjoner gå over ende. Da vil det ganske sikkert oppstå «bank run» og selvforsterkende panikk- der mangel på likviditet og egenkapital kan få banker til å falle som dominobrikker. Dette skaper et dilemma for myndighetene, og er et hovedargument for at banker ikke bør få lov til å bli for store («Too big to fail»). Dette taler også for innskuddsgarantiordninger, kapitalkrav og reguleringer.
Debatten om myndighetene skal tilføre kapital ser man også i dagens situasjon. I Tyskland har representanter for Angela Merkel sitt regjeringsparti avvist å hjelpe Deutsche Bank, med det argument at det vil være svært upopulært å la skattebetalerne plukke opp regningen. Samtidig har neppe myndighetene noe valg – og de siste nyhetene går ut på at den tyske regjeringen likevel skal vurdere å gripe inn.
I årene etter finanskrisen har det naturligvis vært et stort fokus på tiltak som kan forhindre en tilsvarende situasjon i fremtiden. Dette dreier seg særlig om nye reguleringer, større (motsykliske) kapitalkrav og gjennomføring av stresstester. I de fleste land vurderer tilsynsmyndighetene at finanssektoren har blitt mer robust.
Ifølge standard finansteori burde slike tiltak føre til et klart fall i markedsmessige mål på risiko. Imidlertid viser en nylig analyse gjennomført av økonomene Larry Summers og Natasha Sarin, som er publisert i «The Brookings Papers on Economic Activity» (link her), at man ikke finner tegn på at markedet vurderer banker som sikrere i dag enn i årene før finanskrisen. Faktisk viser det seg at volatiliteten i bankaksjer har økt. Summers og Sarin peker på flere mulige årsaker til dette, deriblant at finansmarkedene klart undervurderte risikoen i årene før krisen og at markedsverdien av egenkapitalen har falt relativt sett til bankenes eiendeler. Paradoksalt nok kan usikkerhet knyttet til fremtidige regulering av finanssektoren ha bidratt til sistnevnte. Dette viser at reguleringer av bankene er komplisert.
Nye reguleringer og større kapitalkrav kan dempe skadevirkningene av en finanskrise, men å forhindre at det kommer nye kriser vil man trolig aldri klare.