Oljeeffekter på norsk og internasjonal økonomi

Stigende råoljepriser er positivt for Norge. Dette innlegget argumenterer for at en viss oljeprisoppgang også kan ha gunstige effekter på internasjonal økonomi.

På tirsdag legger finansminister Siv Jensen frem revidert nasjonalbudsjett for 2018. Trolig blir det ikke de helt store endringene i forhold til budsjettavtalen fra november i fjor. Den viktigste nyheten siden den gang er nok at råoljeprisene har steget betydelig, spesielt målt i norske kroner.

I statsbudsjettet for 2018 la man seg tett opp til handlingsregelen, med en oljepengebruk på 2,9 prosent av Statens pensjonsfond utland (oljefondet) ved inngangen til året. En vedvarende økt oljepris betyr at overføringene til oljefondet stiger. Dette øker fondskapitalen og dermed den forventede realavkastningen som kan fases inn i økonomien gjennom handlingsregelen i neste års budsjett. Om regjeringen velger å hente ut hele det økte handlingsrommet til offentlige utgifter og/eller skattelettelser vil trolig avhenge av konjunktursituasjonen.

Stigende råoljepriser er gode nyheter for bedriftene innen olje og oljeservice, som de siste årene har vært tvunget til å effektivisere og kutte kostnadene kraftig. For oljeselskapene vil økt lønnsomhet og større kontantstrømmer bidra til at investeringene innen leting og utvinning tar seg opp, noe som over tid kan gi positive etterspørselsimpulser over på andre næringer i økonomien. Sammen med en mer ekspansiv finanspolitikk (gjennom handlingsregelen) kan dette trekke i retning av noe raskere renteoppgang og sterkere kronekurs.

Selv om Norge drar fordel av økte oljepriser, er vi som en liten åpen økonomi også avhengig av utviklingen internasjonalt. Ser man på verdensøkonomien i dag kan man argumentere for at en begrenset oppgang i råoljeprisene kan ha noen positive effekter.

Økte råoljepriser er selvfølgelig negativt for de fleste husholdninger. Siden etterspørselen etter drivstoff og fyringsprodukter er lite prisfølsom på kort sikt, vil et oljeprisløft fungere som en skatteøkning der husholdningene kutter forbruket av andre varer og tjenester. For ikke-petroleumsrelaterte bedrifter betyr økte oljepriser et negativt kostnadssjokk, der større energi- og transportkostnader reduserer det vinningsoptimale produksjonsnivået.

I makroøkonomiske modeller vil et negativt tilbudssidesjokk av denne typen føre til lavere produksjon og økt inflasjon. En viktig mekanisme er at sentralbanken svarer på økt inflasjon ved å sette opp realrenten (dvs. øke den nominelle renten mer enn inflasjonen), hvilket reduserer aggregert etterspørsel og produksjon. Når en viss oljeprisoppgang likevel kan ha positive effekter på verdensøkonomien, er det fordi mange økonomier fortsatt holdes tilbake av et spareoverskudd og den nominelle nullrentebetingelsen i pengepolitikken. Dette gjelder mange europeiske land, inklusiv eurosonen, men også Japan og noen andre asiatiske økonomier.

Problemet i disse landene er at likevektrealrenten, som balanserer sparing og realinvesteringer ved full sysselsetting, er lavere enn det som er mulig å oppnå som følge av lav inflasjon og et gulv for den nominelle renten. Siden sentralbanken holder den nominelle renten høyere enn det som er optimalt i utgangspunktet, vil den forholde seg passivt til en midlertidig inflasjonsoppgang, slik at realrenten kommer ned. Dette stimulerer igjen samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting. Det spesielle forholdet at negative tilbudssidesjokk kan virke ekspansivt på økonomien når rentenivået er nær null blir ofte knyttet til The Paradox of Toil.

Figur 1: Effektene av økt oljepris i en modell med aggregert tilbud (AT) og aggregert etterspørsel (AE). Helningen på AE avhenger av om sentralbanken øker realrenten når inflasjonen stiger, hvilket gir lavere etterspørsel og BNP (ved positiv nominell rente) eller om realrenten faller med inflasjonen, hvilket gir økt etterspørsel og BNP (ved nominell nullrente). For en gitt oljepris stiger inflasjonen med presset i økonomien langs kurven for aggregert tilbud. Det oppstår makroøkonomisk likevekt når de to kurvene krysser hverandre.

Nå er ikke alle land i en likviditetsfelle. Ser man på USA, Canada og Storbritannia har disse noe handlerom i pengepolitikken, men er også økonomier der stigende oljepriser både vil ha negative kostnadseffekter på tradisjonelt næringsliv og positive etterspørselseffekter gjennom landenes oljeindustri. Som drøftet i et nylig innlegg er en av usikkerhetsmomentene i oljemarkedet nettopp hvor mye og raskt nordamerikansk skiferoljeproduksjon vil øke når verdensmarkedsprisene stiger.

Oljeprisene kan endres mye frem til statsbudsjettet for 2019 skal legges frem i oktober. Holder prisene seg oppe er dette positivt for vekstutsiktene i Norge. Som argumentert for ovenfor vil dette neppe ha særlig negative effekter på verdensøkonomien. Nå vil sikkert noen frykte at økt fart i oljesektoren skal vanne ut fokuset på omstillingen av norsk økonomi. Så lenge myndighetene følger handlingsregelen vil imidlertid et større oljefond generere større fremtidige valutainntekter, noe som påvirker hvor mye øvrig konkurranseutsatt (les: valutaskapende/valutasparende) næringsvirksomhet vi trenger i fremtiden.

Arkiv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.