Angrepet på oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia har ført til et hopp i råoljeprisene. Risikopremien har økt og kan gi langtidseffekter i oljemarkedene, selv om produksjonen gradvis normaliseres. Skiferoljerevolusjonen i Nord- Amerika har gjort oljetilbudet mer elastisk og bidrar sammen med lave rentenivåer til at økte oljepriser trolig har mindre negative effekter på verdensøkonomien enn det man har sett historisk.
Det har vært en begivenhetsrik uke i oljemarkedene. Droneangrepene på oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia lørdag i forrige uke fikk spotprisen for Brent til å stige fra rundt 60 til 68 dollar fatet, mens futuresprisene hoppet med over 20 prosent i handelen tidlig mandag morgen. Angrepene tvang Saudi-Arabia til å innstille over halvparten av sin oljeproduksjon (5,7 millioner fat olje pr dag), hvilket utgjør rundt 5 prosent av verdensproduksjonen.
Prisene falt imidlertid noe tilbake etter at Saudi-Arabia varslet at landet vil ha normalisert produksjon og leveranser innen utgangen av november. Prisreverseringen ble ytterligere forsterket av at Donald Trump annonserte at USA vil frigjøre sine strategiske oljelagre for å stabilisere markedet. Fortsatt er råoljeprisene over 7 prosent høyere enn for en uke siden.
En vedvarende høyere råoljepris?
Mange tror at Saudi-Arabia gir for optimistiske signaler om fremtidig oljeproduksjon og at det vi ta lengere tid å reparere skadene. Selv om dette ikke skulle være tilfelle, har angrepet vist hvor følsom verdens største oljeeksportør er for angrep fra det som antas å være Iran. Den økte uroen i Midtøsten, med konsekvenser for skipsfart og oljeleveranser, har gradvis tiltatt etter at Trump trakk USA fra atomavtalen med Iran og gjeninnførte sanksjoner mot landet.
Risikopremien i oljeprisdannelsen har steget etter angrepet, både fordi det er usikkert hvor raskt Saudi-Arabia kan gjenopprette produksjonskapasiteten, og fordi muligheten for nye angrep har fått større oppmerksomhet blant investorene.
Figur 1 viser daglige råoljepriser (Brent Europe) fra 2014 og frem til i dag. Handelskrigen mellom USA og Kina og vekstbekymringer rundt global økonomi har de siste månedene bidratt til å holde råoljeprisene nede, samtidig som man har sett høye oljelagre og ledig produksjonskapasitet. Til tross for at råoljeprisene har gjort et byks den siste uken og trolig vil svinge rundt et høyere leie fremover, er nivået godt under det man så før kollapsen i oljemarkedene i 2014. Den sterke dollarkursen har likevel resultert i at oljeprisene målt i norske kroner (se høyre akse) de siste årene ikke har ligget så mye lavere enn toppnivåene før oljeprisstupet i dollar i 2014.
Kilde: FRED (St.Louis Fed).
Konsekvenser for norsk og internasjonal økonomi
Sammen med de kostnadskuttene og effektiviseringen som oljeindustrien har gjennomgått i årene etter oljekrisen, har de økte råoljeprisene og den svake kronekursen mot dollar bidratt til et høyere investeringsnivå på norsk sokkel. En vedvarende høyere råoljepris vil, isolert sett, forsterke denne effekten og de tilhørende ringvirkningene over på fastlandsøkonomien. Videre vil en økt råoljepris gi større overføringer til oljefondet og dermed øke den forventede realavkastningen som kan fases inn i økonomien gjennom handlingsregelen.
En mer ekspansiv finanspolitikk i kombinasjon med større oljeinvesteringer vil, alt annet likt, øke presset i arbeidsmarkedet, trekke opp rentebanen og styrke kronekursen. Samtidig er Norge som en liten åpen økonomi også avhengig av hvordan utviklingen i oljemarkedene påvirker verdensøkonomien – og dermed tradisjonell eksport fra Fastlands- Norge.
Verdensøkonomien
Historisk har man betraktet oljeprissjokk som negativt for verdensøkonomien, fordi mange store økonomier er oljeimportører. Det er hovedsakelig gjennom tre kanaler økte råoljepriser kan påvirke oljeimporterende land.
Den første er en negativ effekt på privatdisponibel inntekt og konsum. Etterspørselen etter bensin og brensel er lite priselastisk, så folk kutter i annet forbruk. Den andre kanalen er gjennom økte produksjonskostnader, som igjen har en negativ effekt på profitt og investeringer. Den tredje virkningen er økt inflasjon. Her vil imidlertid effekten avhenge av pengepolitikken.
Helningen på AE avhenger av om sentralbanken øker realrenten når inflasjonen stiger, hvilket gir lavere etterspørsel og BNP (ved positiv nominell rente) eller om realrenten faller med inflasjonen, hvilket gir økt etterspørsel og BNP (ved nominell nullrente). For en gitt oljepris stiger inflasjonen med presset i økonomien langs kurven for aggregert tilbud. Det oppstår makroøkonomisk likevekt når de to kurvene krysser hverandre.
I land der pengepolitikken er begrenset av en nedre grense for det nominelle rentenivået, som i eurosonen og Japan, vil økt inflasjon senke realrenten. Dette vil igjen gi insentiver til å fremskynde konsum og investeringer. I andre land, som USA, Canada og Storbritannia, der det er positive nominelle styringsrenter, kan derimot økt inflasjon redusere behovet for rentekutt og gi høyere realrenter enn ellers. De sistnevnte landene har imidlertid også en oljesektor som vil påvirkes positivt av at råoljeprisene stiger.
Konklusjon
De negative effektene av stigende råoljepriser på verdensøkonomien, drevet av forstyrrelser på tilbudssiden i oljemarkedene, er trolig mindre enn de har vært historisk. Dette skyldes at mange land befinner seg nær gulvet for nominelle renter, slik at økt inflasjon har positive veksteffekter gjennom synkende realrenter. I tillegg har skiferoljerevolusjonen i Nord-Amerika ikke bare gjort verdens oljetilbud mer elastisk, slik at kraftige prisøkninger blir mer kortvarige, men også ført til at oljeinvesteringene har større betydning for amerikansk BNP-vekst.