Det rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser har kritisert regjeringens mål om å øke norsk eksport med 50 prosent innen 2030. Innlegget ser nærmere på hvorfor et slikt eksportmål kan påføre Norge et klart velferdstap.
De fleste forstår at internasjonal handel er viktig for en liten åpen økonomi som Norge. Varebytte med utlandet gir større og mer variert tilgang på varer og tjenester enn vi ellers ville hatt. Det som er mindre forstått, er grunnlaget for disse gevinstene. Mange som uttaler seg om internasjonal handel, virker å mene at handel med utlandet er fordelaktig fordi det gir eksportmuligheter.
Dette står i sterk kontrast til økonomisk teori, som legger vekt på at økt eksport bare er lønnsomt opp til en viss grense. Eksport betyr at man bruker arbeidskraft og realkapital til å produsere varer og tjenester som sendes ut av landet. Dette gir valutainntekter, som vi kan bruke til å importere varer og tjenester fra utlandet – som dekker nordmenns behov.
Dermed kan økt eksport bare forsvares dersom den innenlandske produksjonen som fortrenges at økt eksport (ved bruk av knapp arbeidskraft og realkapital), er mindre enn den importøkningen som blir mulig som følge av den økte eksporten.
Utvinning av ikke-fornybare naturressurser, som olje og gass, har i Norge blitt kompensert med å bygge opp fordringer på utlandet, i oljefondet. Dette representerer en gedigen «valutagenereringsmaskin» – fordi realavkastningen kan finansiere import med minimal bruk av realressurser. Derfor er det samfunnsøkonomisk «optimalt» at vi over tid har et importoverskudd som tilsvarer valutainntektene fra utenlandsformuen. Dette muliggjør at vi kan bruke frigjort arbeidskraft og realkapital til å produsere varer og tjenester som vi ikke kan importere, som f.eks. offentlige helsetjenester.
I tolvmånedersperioden februar 2022 til januar 2023 hadde Norge et overskudd på handelsbalansen ovenfor utlandet (nettoeksport) på 1.570 milliarder kroner. Eksportverdien var 2,5 ganger importverdien. Samtidig er det norske oljefondet i skrivende stund 13.795 milliarder kroner. Med en forventet realavkastning på 3 prosent årlig, betyr dette at vi kan importere varer for 413 milliarder kroner, uten å tære på fondskapitalen. Dette utgjør hele 40 prosent av all norsk import.
I regjeringsplattformen til Støre-regjeringen («Hurdalsplattformen») står det at man skal «øke norsk eksport utenom olje og gass med minst 50 prosent innen 2030». Dette skal oppnås ved en offentlig eksportsatsing knyttet til et grønt industriløft med tilgang til billig og ren kraft som et konkurransefortrinn.
Dersom Norge aktivt skal satse på å bevare store overskudd på handelsbalansen i tiårene fremover, når eksportinntektene fra olje- og gassektoren avtar, vil det bety at vi også må fortsette å akkumulere stadig større utenlandsfordringer.
Litt forenklet (ved å se bort ifra kapitalslit og lønns- og formuesinntekter som norske sektorer tjener opp i utlandet), kan sammenhengen mellom sparing, investeringer og handel uttrykkes som
(S – I) + (T– G) = NX
der S – I er differansen mellom sparing og investeringer i privat sektor, T – G er overskudd på statsbudsjettet (nettoskatter minus offentlige utgifter) og NX er nettoeksport (eksport minus import). Som uttrykket viser, krever overskudd på handelsbalansen privat spareoverskudd og/eller offentlig spareoverskudd. Skal myndighetene styrke handelsbalansen må dette skje gjennom større offentlig sparing – altså lavere offentlige utgifter og/eller skatteøkninger.
Det er ikke hensiktsmessig at summen av offentlig og privat konsum skal være lavere enn vi ellers kunne hatt, bare fordi fremtidige generasjoner, som uansett vil være rikere enn oss, skal kunne kjøre enda større importoverskudd.
Faktisk vil en politikk som leder til vedvarende underkonsum føre til at oljefondet blir vanskelig å stabilisere (pga. en «rentes rente-effekten»). Når man før eller senere tilpasser konsumet, risikere man en ensidig næringsstruktur, fordi oljefondet har vokst til å bli den klart største kilden til valutainntekter – altså stikk motsatte av hva regjeringen ønsker å oppnå.
Nå vil noen påpekte at den økte eksporten skal oppnås gjennom aktiv næringspolitikk og annen type eksportstøtte. Men dette er altså ikke mulig uten en tilpasning i forholdet mellom innenlandske realinvesteringer og sparing. Dersom aktiv næringspolitikk, f.eks. subsidiert kraft, stimulerer eksporten uten kutt i andre offentlige utgifter/eller skatteøkninger, vil dette bidra til en tilpasning i rente- og valutamarkedene som fortrenger innenlandske realinvesteringer og øker importen.
Norge har mer enn nok valuta til å dekke alle tenkelige importbehov. Samtidig har vi full sysselsetting, hvilket betyr at vi kun kan øke eksporten ved å fortrenge annen innenlandsk aktivitet. Endelig har vi fleksibel valutakurs, noe som gjør at nødvendige tilpasninger i den fremtidige handelsbalansen vil skje relativt smertefritt.
Som det rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser skriver: Økt eksport bør ikke være noe selvstendig mål for Norge nå.