Norges Banks rentekutt på 0,25 prosentpoeng kom overraskende på markedet. Ikke fordi det ikke var ventet en nedgang, men fordi sentralbankens egen kommunikasjon hadde gitt inntrykk av at dette først ville komme over sommeren. Samtidig har sentralbanken løftet forventningene til rentenivået lenger frem.
Når det var ventet at styringsrenten skulle senkes tilsvarende i mars, var det fordi Norges Bank på rentemøtet i januar hadde uttalt at «trolig setter vi renten ned i mars». Isteden kom KPI-veksten inn over forventningene og rentekuttet ble utsatt. Selv om det var klart at mye av oppgangen i årsveksten trolig var midlertidig, bl.a. drevet av en normalisering av sesongmønstret til matvareprisene, hadde en lenger periode med overskyting av inflasjonsmålet fått Norges Bank til å legge særlig vekt på risikoen for at prisveksten ville holdes oppe.
Uklar timing
På forrige rentemøte i mai var det ingen tilsvarende signaler om rentenedgang ved neste korsvei. Isteden skrev Norges Bank at styringsrenten ville «mest sannsynlig settes ned i løpet av året». Det lå også lite sannsynlighet inne for et juni-kutt i rentebanen fra mars. Så når KPI-veksten denne gangen kom inn noen tiendeler under forutsetningene i forrige Pengepolitiske Rapport, tolket markedet dette som at Norges Bank ville se an utviklingen. De kunne tross alt holdt renten uendret og signalisert nedgang på møtet i august.
Norges Banks ønsker at deres reaksjonsmønster skal «internaliseres» i finansmarkedene. Dette betyr at nyheter om inflasjon, arbeidsledighet og andre variable som har betydning for pengepolitikken umiddelbart prises inn i renter og valutakurser. Da blir pengepolitikken mer effektiv i å nå sine mål. I tillegg til at uforutsigbarhet rundt Norges Banks neste rentegrep kan svekke pengepolitikken virkemåte, kan dette føre til at markedsaktørene tar flere spekulative posisjoner i forkant av rentemøtene, noe som igjen kan gi mer volatilitet i renter og valutakurser[1].
Som argumentert for tidligere her på bloggen, kan det være et problem at Norges Bank ikke sender signaler om pengepolitikken i foredrag og intervjuer mellom rentemøtene, slik sentralbanken brukte å gjøre i de første årene med inflasjonsmål, og som er vanlig praksis i mange andre land med inflasjonsmål. Når sentralbanken ser at markedet er ute av takt med egne vurderinger, bør den kunne gi «hint» for å redusere disse avvikene.
I etterkant av rentekuttet har det oppstått et politisk press på bankene om å raskt følge opp ovenfor kundene. Men hadde Norges Bank signalisert at et rentekutt var sannsynlig, ville pengemarkedsrentene ha falt i forkant av rentemøtet, slik at kuttet i styringsrenten også kunne fått raskere gjennomslag i bankkundenes innskudds- og lånerenter.
Retning og nivå
Selv om rentekuttet kom som en overraskelse på markedet, betyr ikke det at endringen var feil. Det har lenge vært klart at en inflasjon som har kommet nærmere inflasjonsmålet på 2 prosent, sammen med en viss økning i arbeidsledigheten, gjør det hensiktsmessig med en forsiktig normalisering av styringsrenten. At rentene er satt ned i Europa og at kronen er noe styrket (særlig drevet av en svakere dollar) trekker i samme retning. Samtidig går norsk økonomi såpass greit, med den økonomiske veksten på vei opp (drevet av privat forbruk og ekspansiv finanspolitikk), at det neppe var hastverk med å sette ned renten før neste rentemøte i august.
Betrakter man Norges Banks oppdaterte rentebane, er denne lite endret i forhold til prognosen for styringsrenten fra mars. Rentebanen tilsier en litt raskere nedgang gjennom året, med 2-3 rentekutt (inklusiv det første), før styringsrenten gradvis faller videre til et marginalt høyere nivå ved utgangen av prognoseperioden enn i forrige Pengepolitisk Rapport. Det er utsikter til noe lavere prisvekst, og et litt mindre negativt produksjonsgap sammenlignet med forrige rapport, når man ser ett til tre år frem.
Mens rentebanen på kort sikt særlig trekkes ned av noe lavere prisvekst, trekkes denne lenger frem opp av at Norges Bank har oppjustert sine anslag på hva som er nøytral realrenten. Dette er det inflasjonsjusterte rentenivået som over tid er konsistent med normal kapasitetsutnyttelse og stabil inflasjon. Siden Norge er en liten åpen økonomi, vil denne i stor grad være bestemt av strukturelle forhold som påvirker samlet sparing og investering i verdensøkonomien.
Norges Banks rentebane indikerer at styringsrenten vil bunne ut på litt over 3 prosent i 2028. Dette er over dobbelt så høyt som rentetoppen på 1,5 prosent i perioden 2012 til 2022. Utviklingen speiler oppgangen i de lange statsobligasjonsrentene man har sett internasjonalt. Mens mer ekspansiv finanspolitikk i USA og Europa reduserer det internasjonale sparetilbudet, kan man forvente økte investeringer knyttet til grønn omstilling, infrastruktur og forsvar.
Konklusjon
Handelskrigen, krigen mellom Israel/USA og Iran, samt den geopolitiske situasjonen mer generelt, skaper stor usikkerhet om den økonomiske utviklingen. Rentekuttet i juni kom overraskende på markedet, gitt Norges Banks signaler på forrige rentemøtet i mai. Fremover ligger det an til en gradvis nedgang i styringsrenten mot et mer nøytralt nivå. Det nøytrale rentenivået forventes imidlertid å være klart høyere enn nivåene man så i årene mellom finanskrisen og pandemien.
[1] Det kan også argumenters for, spesielt i dagens verden der sentralbanken i USA er under massive politiske angrep, at Norges Bank bør være varsome med å endre sitt reaksjonsmønster i forkant av Stortingsvalg, siden dette potensielt kan få noen til å sette spørsmål ved bankens politiske uavhengighet.