Fører varige økninger i offentlige utgifter til høyere rente enn midlertidige økte bevilgninger over statsbudsjettet?
SSBs siste utgave av Økonomiske Analyser (4/25) inneholder en fremstilling av hvordan varigheten av finanspolitiske tiltak (økt offentlig pengebruk) påvirker rentenivået innenfor den makroøkonomiske modellen KVARTS. I analysen presenteres forløp for pengemarkedsrenten (som avvik fra en referansebane) ved en varig ekspansiv finanspolitikk, i form av en økning i offentlig utgifter på 10 mrd. kroner hvert år, sammenlignet med senarioer der utgiftsøkningen gradvis eller raskt trappes ned de påfølgende årene.
Figur 1 gjengir de tre forløpene for offentlige utgifter og de tilhørende rentebanene. Som illustrert, fører en varig økning i offentlige utgifter til en sterkere og mer langvarig oppgang i pengemarkedsrenten, sammenlignet med midlertidig ekspansiv finanspolitikk.
Resultatet kan virke intuitivt: fordi sentralbanken setter renten basert på prognoser fremover, og større offentlig etterspørsel øker presset i økonomien, stiger pengemarkedsrenten mer allerede det første året ved en forventet varig ekspansiv finanspolitikk – og holdes oppe lenger.
Denne modellsimuleringen fikk Dagens Næringsliv til å skrive på lederplass tidligere denne måneden (lenke her, bak betalingsmur) at man kunne fått lavere rente i Norge dersom regjeringen hadde prioritert midlertidige utgiftsøkninger, som veibygging og tuneller, fremfor varige tiltak som opptrapping av bevilgningene til helse og forsvar.
Det bør påpekes at renteeffekten ikke er det beste kriteriet for hvordan myndighetene bør prioritere innenfor gitte budsjettrammer. Uavhengig av dette er rentevirkningen ikke et generelt resultat fra økonomisk teori. Faktisk vil noen justeringer i modellen kunne gi motsatt resultat.
En ny- keynesiansk modellramme
I modellen KVARTS er det ingen forventningsmekanismer utover sentralbankens, noe som gjør at husholdningene ikke endrer sitt forbruk eller arbeidsinnsats basert på statens langsiktige inndekningsbehov via forventninger til fremtidige skatter. For å forstå hvorfor dette er kritisk, kan man betrakte effektene innenfor en enkel ny-keynesiansk makromodell.
Her vil husholdningene maksimere nytten basert på konsum og fritid over livsløpet. En varig økning i offentlige utgifter vil føre til forventninger om økte fremtidige skatter. Dersom man forutsetter lumpsumskatter, dvs. at skatten er et gitt beløp, vil dette få husholdningene til å redusere konsumet, men også redusere etterspørselen etter fritid. Lavere privat konsum og økt produksjonspotensialet (via større arbeidstilbud) vil motvirke presset i økonomien fra høyere offentlig etterspørsel, slik at en varig økning i offentlige utgifter ikke får særlig renteeffekt.
På kort sikt er det motsatt: fordi økningen i offentlig konsum er midlertidig, kreves det bare en liten skatteøkning som skal spres over mange år, noe som får husholdningene til bare i liten grad å øke sparing og arbeidsinnsats. Følgelig dominerer effekten av økt offentlig etterspørsel på kort sikt, slik at presset i økonomien øker og sentralbanken svarer med å øke realrenten.
Nå forstår de fleste at et slikt utfall ikke bør tolkes for bokstavelig, fordi husholdningene ikke er fullt ut rasjonelle. Kredittrasjonering, usikkerhet rundt fremtidig inntekt mm., kan gjøre at husholdningene ikke tilpasser seg på denne måten. Man kan likevel ikke avvise at det finnes et snev av Ricardiansk ekvivalens over tid, ved at et stort oljefond har svekket insentivene til sparing i privat sektor.
Det er heller ikke realistisk at myndighetene har tilgang på lumpsumskatter. En varig økning i offentlige utgifter, som øker marginalskatten på arbeidsinntekt, kan få arbeidstilbudet til å falle istedenfor å stige[1]. Dermed kan en varig økning i offentlig konsum, som i liten grad møtes av økt privat sparing, øke presset i økonomien og få sentralbanken til å øke realrenten mer.
Internasjonal kapitalmobilitet
Det er imidlertid også et annet argument for at finanspolitikken bare har midlertidig effekt på realrenten i en liten åpen økonomi som den norske. Det er knyttet til høy internasjonal kapitalmobilitet. Ifølge teorien om udekket renteparitet, vil kronen ikke bare påvirkes av dagens rentedifferanse ovenfor utlandet, men forventede fremtidige rentedifferanser. Dermed kan en varig økning i offentlige utgifter skape en større umiddelbar styrking av kronekursen, som i sin tur gir et raskt fall i nettoeksporten og demper behovet for å holde styringsrenten høy lenge.
Med høy internasjonal kapitalmobilitet er det norske rentenivået dømt til å ligge nær det internasjonale på lengre sikt. Dermed fremstår det uklart, slik DN ser ut til å antyde i den aktuelle lederartikkelen, hvorfor den langsiktige renteeffekten skulle tillegges særlig vekt når myndighetene skal prioritere mellom ulike offentlige utgifter. En nytte/kostnadsvurdering som inkluderer vridningseffektene fra økte skatter, samt virkningene på statsfinanssene og næringsstrukturen, fremstår som mer relevante forhold.
[1] Dette vil avhenge av om inntekts- og substitusjonseffekten fra økt skattesats dominerer i arbeidsmarkedet. I praksis vil trolig en slik tilbudssideeffekt komme med et lenger etterslep enn etterspørselseffekten.