Innlegget drøfter de siste inflasjonstallene, hva som ligger bak den fortsatt for høye prisveksten og kommenterer den forestående evalueringen av Norges Banks mandat for pengepolitikken.
På fredag kom det nye tall fra SSB som viste at konsumprisindeksen (KPI) steg 2,5 prosent på årsbasis i april. Kjerneinflasjonen, målt ved KPI justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE), var 3,0 prosent – en nedgang fra 3,4 prosent i mars.
En viktig årsak til at kjerneinflasjonen kom ned i april, var at årsveksten i matvareprisene falt med hele 5,5 prosentpoeng fra måneden før. Som nevnt i tidligere innlegg, var matprisveksten midlertidig drevet opp av en normalisering av sesongmønstret fra februar og at påsketilbudene først kom i april i år, mot mars i fjor.
Nå er ikke KPI-JAE et perfekt mål på kjerneinflasjon, noe blant annet de volatile matvareprisene illustrerer. Ser man på et spekter av indikatorer som Norges Bank følger lå underliggende inflasjon i intervallet 2,7 til 3,6 prosent i april[1].
Dagen før publiseringen av KPI-tallene hadde Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 4,5 prosent. Fortsatt lav arbeidsledighet og en inflasjon som overskyter målet på 2 prosent gjør det nødvendig med en stram pengepolitikk. Høy vekst i bedriftenes lønnskostnader ventes å bidra til at det vil ta tid å komme ned til inflasjonsmålet.
Norges Bank gjentok signalene fra Pengepolitisk Rapport om handelskrigens bidrag til usikkerhet rundt den økonomiske veksten og inflasjonsutsiktene, men at styringsrenten trolig kuttes i løpet av året. I den forrige rentebanen fra mars ble denne anslått å falle til 4 prosent innen utgangen av 2025.
Hvorfor er inflasjonen ennå såpass høy?
Samme dag som rentebeslutningen ble publisert, redegjorde sentralbanksjefen for gjennomføringen av pengepolitikken for Stortingets finanskomité i forbindelse med høringen om Finansmarkedsmeldingen.
Finansdepartementet har i forbindelse med meldingen varslet at det vil gjennomføres en evaluering av bestemmelsen om pengepolitikken, der det vil foreslås eventuelle justeringer i mandatet høsten 2026.
Etter en periode med særlig høy inflasjon har det foregått en politisk debatt om pengepolitikken, der blant annet LO og partiet Rødt har hevdet at prisveksten i stor grad er importert fra utlandet og derfor ikke burde blitt møtt med stram pengepolitikk. Fra samme hold har man antydet at Norges Bank har lagt for stor vekt på inflasjonen i forhold til sysselsetting.
Betrakter man inflasjonstallene etter leveringssektor, vist i figur 1, er det riktig at man så høy prisvekst på importerte varer, som toppet i juni 2023. Prisveksten på norske varer uten energivarer har samtidig ligget på linje med eller klart høyere enn denne hver måned siden juni 2022. Fra starten av 2024 har også prisveksten på tjenester uten husleie ligger klart høyere enn importprisveksten.
Kilde: SSB.
Mens prisveksten på import har falt kraftig siden utgangen av 2023, som følge av lavere inflasjon ute og en kronekurs som ikke har fortsatt å svekke seg over tid, har prisveksten på norske varer og tjenester holdt seg mer oppe. I april var denne nær 4,5 prosent på tolvmånedsbasis, mens importprisveksten bare lå marginalt over nullstreken. Med en lønnsvekst som i fjor nådde 5,6 prosent, og en vekst i arbeidskraftproduktiviteten på klart under 1 prosent, er det ikke overraskende at prisene på innenlandske varer og tjenester øker såpass mye.
Om evalueringen av det pengepolitiske mandatet
Nå vil kanskje kritikere hevde at det var et globalt sjokk med økte importpriser som utløste høy pris- og kostnadsvekst her hjemme. Dermed kan det argumenteres for at innenlandske priser måtte tilpasses for å unngå en vridning i relative priser, som kunne føre til uheldig ressursallokering mellom sektorer. I tilfelle burde pengepolitikken ikke hindre en midlertidig tilpasning av prisnivået. Prisene på norske varer og tjenester har imidlertid økt mer enn importprisene siden inflasjonen tiltok utover i 2022. Figur 2 viser relativt utvikling i KPI for norske varer, tjenester og import, når man tar ut avgifter og energivarer.
Jan 2022=100. Kilder: SSB og egne beregninger.
Man må også huske på at en lavere styringsrente, alt annet likt, ville ført til høyere prisvekst – både i form av dyrere import (via en svakere krone) og sterkere samlet etterspørsel. Det er få tegn til at inflasjonssjokket var en engangstilpasning som «ebbet ut» av seg selv. Endelig har norsk økonomi samlet sett tålt rentenivået [2]– i den forstand at arbeidsledigheten bare har steget beskjedent fra lave nivåer, til omtrent der man var før pandemien[3].
Det er naturlig i et demokrati, og ikke uvanlig internasjonalt, at det med visse mellomrom foretas evalueringer av de pengepolitiske retningslinjene når man har en sentralbank med politisk uavhengighet i rentesettingen[4].
I praksis varierer det pengepolitiske mandatet noe mellom land, men dette har liten betydning for hvordan sentralbanker driver fleksibel inflasjonsmålstyring. Her betyr pengepolitikkens virkemåte og den økonomiske utviklingen mer. Dessuten kan ikke politikere påvirke norske renter under høy internasjonal kapitalmobilitet og flytende valutakurs. Har vi samme inflasjonsmål som landene rundt oss, er det norske rentenivået dømt til å ligge nær det internasjonale over tid.
[1]Som var litt under intervallet på 3 til 4 prosent i mars.
[2] Riktignok har rentesensitive sektorer, som byggenæringen og varehandelen, merket effektene av en stram pengepolitikk.
[3] På lang sikt, når prisnivået er perfekt fleksibelt, kan ikke pengepolitikken påvirke reelle variable som produksjon og sysselsetting.
[4] I faglitteraturen skilles det mellom mål- og instrumentuavhengighet i pengepolitikken. I EU og USA er det sentralbanken selv som definerer prisstabilitet.