Sommeren er høysesong for å mene noe om kronen. Innlegget drøfter utviklingen i kronekursen på kort og lang sikt. Hvorfor har kronen falt så mye de siste årene?
Torsdag måtte nordmenn ut med under ti kroner for en amerikansk dollar, som var det sterkeste nivået for kronen på et par år. Betrakter man den effektive kronekursen, målt ved en kurv vektet ut fra importandeler, har denne gradvis styrket seg tilbake til nivået før Trumps «frigjøringsdag» den 2.april – der uroen i valutamarkedet sendte kronen ned 5,5 prosent. Det er altså en svekkelse av dollaren som ligger bak mye av kronestyrkelsen.
Det svinger
Som en liten valuta med begrenset likviditet er kronen sensitiv for finansuro. Det hevdes også at valutaspekulantene ikke alltid skiller så nøye mellom hvilken krone det handles i – «kroner er kroner». Men i 2010 kostet en svensk hundrelapp rundt 80 kroner, mens man nå må ut med minst 105. For ikke å snakke om danskekronen. Selv om kronekursen kan svinge mye, er det fundamentale drivere bak utviklingen over tid.
I en verden med høy internasjonal kapitalmobilitet spiller rentedifferansen ovenfor utlandet noe på kort og mellomlang sikt. Øker kronerenten uventet relativt til eurorenten, vil kronekursen (alt annet likt) hoppe mot euroen, slik at depresieringsforventningene tilbake til likevekt tilsvarer rentedifferansen.
Kronens langsiktige likevektskurs påvirkes av de økonomiske forholdene i Norge relativt til andre land (valutaområder). Teoretisk er dette den kursen som balanserer utenrikshandelen over tid. Likevektsvalutakursen påvirkes både av nominelle forhold, som inflasjonsdifferansen mot utlandet, men også reelle faktorer som produktivitet, befolkningsvekst og nasjonalformue – relativt til andre land.
Olje og lønninger
En viktig årsak til at kronen er svekket mye de siste årene, er nok at det relative kostnadsnivået ovenfor utlandet var kommet veldig høyt. Med stadig større innfasing av oljeinntekter som andel av Fastlands-BNP, trengte vi mindre eksportindustri for å finansiere vår import. En reell appresiering av kronen er mekanismen som vrir næringsstrukturen slik at arbeidskraft og realkapital kan overføres til skjermet sektor. Det er en forutsetning for å hente ut oljerikdommen i velferd.
Dette var også bakgrunnen for at Norge fra 2001 til 2018 hadde et høyere inflasjonsmål enn de fleste av våre handelspartnere (2,5 prosent mot 2 prosent ute). Det ble antatt at en gradvis realappresiering, i form av stigende innenlandske priser for en gitt nominell kurs, ville gi mindre omstillingskostnader i arbeidsmarkedet. Siden kronekursen påvirkes av forventningene til fremtidig kurser, kunne det å ta hele tilpasningen i valutamarkedet gjort at arbeidsledigheten steg på kort sikt.
Etter innføringen av handlingsregelen for bruk av oljeinntekter i 2001, økte industriens relative timelønnskostnader mot våre europeiske handelspartnere (i felles valuta). Mens disse var ca. 4 prosent høyere ved årtusenskiftet, var de relative timelønnskostnadene 56 prosent høyere i 2012. Teknisk beregningsutvalg (TBU) har beregnet at disse var 20 prosent høyere i fjor. En betydelig andel av denne «konkurranseevneforbedringen» ovenfor utlandet kan tilskrives kronesvekkelsen.
Det er verdt å merke seg at handlingsregelen for bruk av oljeinntekter, der man kun bruker forventet realavkastning fra Oljefondet, innebærer at vi ikke trenger å reversere næringstilpasningen når oljealderen ebber ut. Et permanent importoverskudd finansiert av valutainntektene fra fondet kan maksimere husholdningens nytte. Men hva skjer med kronen? Fordi arbeidskraft og realkapital er mer mobil på lang sikt enn på kort sikt, vil det relative prisnivået på skjermede goder (altså realkronekursen) kunne falle tilbake når tilbudet av skjermede goder øker relativt til konkurranseutsatte.
Etter oljepriskollapsen i 2014 virker kronekursen å ha blitt mindre sensitiv for oljeprisbevegelser, og den har dessuten svekket seg mye. Dersom dette gjenspeiler at valutamarkedet tror at norsk økonomi har blitt mindre oljeavhengig (slik at kronen måtte ned for å kompensere for høye lønninger), ville den nominelle kronekursen falt enda mer dersom inflasjonsmålet ikke var blitt senket i 2018.
Kilde: Norges Bank.
Hva med produktivitet?
Mange er opptatt av produktivitetsveksten, og at fallende norsk produktivitetsvekst kan forklare deler av kronekurssvekkelsen. Det kan selvfølgelig være tilfelle, men det er ikke åpenbart. Norsk produktivitetsvekst har i stor grad falt i takt med den i utlandet.
For å illustrere hvor komplekst dette er, kan man tenke seg følgende: Anta at produktivitetsveksten i skjermet sektor (service inkl. offentlig sektor) faller relativt til produktivitetsveksten i konkurranseutsatt sektor (industrien). Da vil tilbudet av skjermede goder (alt annet likt) vokse saktere enn tilbudet av konkurranseutsatte goder. Mindre relativt tilbud av skjermede goder vil presse opp det relative prisnivået, hvilket betyr at realkronekursen styrkes (Balassa-Samuelson-effekten). Er inflasjonen den samme som i utlandet, skulle da den nominelle kronen også styrkes.
Hva er effektene av den svake kronen?
Svekkelsen av kronen de siste årene har gjort norske varer billigere ute og dyrere hjemme. Etterspørselen vris dermed i favør norske eksport- og importkonkurrerende næringer, som kan øke sine volum og marginer. Forbrukerne merker derimot ulempene ved at det har blitt dyrere å reise utenlands og importere varer til Norge. For de delene av detaljhandelen der priskonkurransen er særlig tøff, kommer også marginene under press.
Men gjør en svakere krone oss fattigere eller rikere i netto?
For en liten åpen økonomi som Norge, som må ta verdensmarkedsprisene for gitt, vil ikke den nominelle kronekursen påvirke landets realinntekt på lang sikt.
På kort og mellomlang sikt kan dette imidlertid være annerledes, fordi det tar tid før den nominelle kronekursen slår fullt ut i det innenlandske prisnivået – slik at realvalutakursen endres. I en fagartikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen analyserer SSB-forskerne Baug, Brash og Cappelen (2025) effektene av en varig kronesvekkelse på Norges disponible realinntekt. De finner at selv om realinntektene stiger de første årene, tilfaller det meste offentlig forvaltning i form av økte inntekter fra petroleumsvirksomheten og Oljefondet. For husholdningene går realinntekten midlertidig ned, fordi inflasjonen øker mer enn lønningene og rentenivået stiger noe.
De fremhever at skal kronesvekkelsen komme husholdningene til gode, må myndighetene bruke den økte realinntekten til å føre en mer ekspansiv finanspolitikk – ved å øke offentlige utgifter eller senke skatter og avgifter. Nå kan man hevde at dette resultatet bare gjelder dersom det er slakk i arbeidsmarkedet og lav inflasjon. Imidlertid kan høy inflasjon også være et argument for ekspansiv finanspolitikk ved press på kronen, fordi dette kan holde arbeidsledigheten lav, mens renten stiger. Dersom renten stiger relativt til utlandet, vil dette styrke kronen og presse importprisveksten ned.
Avsluttende betraktninger
Som diskusjonen ovenfor illustrerer, er det mange forhold som påvirker kronekursen- og alt må ses relativt til andre land. Nettopp derfor er valutakurser så vanskelig. På helt kort sikt følger kronen i stor grad «random walk». Skal man spå valuta, kommer man trolig best ut ved å legge til grunn uendret kurs. På lang sikt er kronekursen drevet av fundamentale forhold og tilpasses for å skape balanse i norsk økonomi.