Innlegget diskuterer effektene av Irankrigen på energiprisene og verdensøkonomien.
Når USA og Israel startet sine militære angrep mot Iran ved utgangen av februar, var nok oppfatningen blant markedsaktørene at konflikten ville være ganske begrenset. Selv om man så en oppgang i energiprisene, var denne beskjeden. Etter hvert som dagene gikk, begynte markedssentimentet å skifte. Råoljeprisen, målt ved Brent Blend, har gradvis tikket oppover og er i skrivende stund 27 prosent høyere enn før krigen startet.
Kilde: tradingeconomics.com
Hormuzstredet, som forbinder Omanbukta med Persiabukta, går i en bue med Iran på nordsiden. Over 20 prosent av verdens olje- og gasseksport går fra landene ved Persiabukta, gjennom Hormuzstredet og ut i Arabiahavet. I nyere tid har trusler om å stenge stredet blitt brukt som pressmiddel fra Iran ved flere anledninger, som under Golfkrigen på 1980-tallet, men også for å unngå sanksjoner mot landets atomprogram.
Etter at krigen startet 28 februar, har den iranske revolusjonsgarden igjen truet med å blokkere stredet og har sendt radiomeldinger til skip i området med beskjed om at ingen får passere. Dette har ført til at det meste av skipstrafikken har stanset opp. USA, ved president Trump og finansminister Bessent, har forsøkt å berolige oljemarkedet ved å antyde at den amerikanske marinen kan sikre normal skipsfart gjennom Hormuzstredet, men de færreste tror transporten vil normaliseres med det første.
En regneøvelse: hvor mye kan oljeprisen stige?
På helt kort sikt er det globale oljetilbudet mer eller mindre gitt, hvilket betyr at prisnivået i stor grad drives av etterspørselen. Samtidig er den globale oljeetterspørselen også veldig prisuelastisk, fordi verden fortsatt er avhengig av fossile brensler til transport, industri og oppvarming – og alternativer ikke kan tas i bruk umiddelbart. Studier antyder en kortsiktig priselastisitet på rundt -0,1, hvilket betyr at hvis prisnivået stiger med 10 prosent, faller etterspørselen med nær 1 prosent. (Trolig er etterspørselen mer sensitiv hvis prisnivået blir veldig høyt).
Etterspørselens priselastisitet, ɛ, kan skrive som
ɛ = %ΔQ / %ΔP, der Q er kvantum og P pris.
Ved å omskrive uttrykket, ser vi at prosentvis endring i pris er gitt ved:
%ΔP = %ΔQ / ɛ
Dermed vil et fall i oljetilbudet på eksempelvis 10 prosent, føre til at råoljeprisen stiger med 100 prosent (-0,1/-0,1=1).
Samtidig står vi i en situasjon der det i utgangspunktet har vært et betydelig tilbudsoverskudd av olje på markedet siden starten av 2025. Estimater fra det internasjonale energibyrået (IEA) viser at dette var ventet å vedvare en god stund fremover. Når råoljeprisen likevel gikk noe opp i januar og februar, kan dette skyldes at oljespekulantene hadde priset inn noe risiko for dagens krigsscenario.
Hvilken oljepris som vil klarere markedet er uklart, men hvis man legger til grunn en initiell «likevektspris» på 60 dollar fatet, som er omtrent nivået man så ved årsskiftet, betyr dette at et fall i oljetilbudet på 10 prosent, kan sende råoljeprisen opp til 120 dollar fatet[1]. I skrivende stund er denne noe under 93 dollar.
De økonomiske effektene
På lenger sikt er oljetilbudet mer elastisk, slik at økte priser stimulerer til mer utvinning. Denne effekten har trolig blitt forsterket med fremveksten av skiferoljeindustrien i USA. Dermed vil et kortsiktig hopp i råoljeprisene dempes over tid. I fremtidsmarkedene prises det nå inn at oljeprisen gradvis kommer ned, men holder seg høyere enn nivåene fra årsskiftet.
Høyere råolje- og gasspriser betyr økte produksjonskostnader for bedriftene og redusert kjøpekraft for husholdningene. Dette kan føre til stagflasjonstendenser, der inflasjonen stiger og produksjonen faller parallelt.
Sammenligner man med oljekrisen på 1970-tallet, der særlig USA opplevde stagflasjon, er verdensøkonomien langt mindre oljeavhengig i dag og oljeprissjokket mindre når man korrigerer for inflasjon. Selv om også naturgassprisene har steget kraftig etter krigsutbruddet, er oppgangen avdempet sammenlignet med det man så i forbindelse med starten av Ukrainakrigen i 2022.
Når inflasjonen stiger som følge av tilbudssidesjokk, vil sentralbanken måtte avveie hensynet til å bringe inflasjonen ned (som tilsier renteøkning), mot å dempe tilbakegangen i produksjon og sysselsetting. Hva som er en optimal avveining i pengepolitikken, ble drøftet grundig i dette innlegget. En viktig innsikt er at sentralbankens mulighet til å stabilisere realøkonomien kritisk avhenger av tilliten til inflasjonsmålet.
Dermed kan det være uheldig at dette energiprissjokket kommer i en situasjon der inflasjonen ennå ikke er tilbake til inflasjonsmålet i flere land, og der politiske angrep på sentralbanken i USA kan så tvil om dens uavhengighet. Hvis inflasjonsforventningene ikke er tilstrekkelig forankret, kan oljeprissjokket i større grad forplante seg til andre priser og lønninger i økonomien, hvilket tvinger frem en strammere pengepolitikk.
Oppsummering
Krigen mellom USA/Israel og Iran har sendt oljeprisene kraftig opp, særlig fordi skipstrafikken gjennom Hormuzstredet i praksis har stoppet opp. Med en svært prisuelastisk global etterspørsel kan selv moderate bortfall i tilbudet gi store prishopp. På kort sikt løfter dette inflasjonen og presser husholdninger og bedrifter, mens sentralbankene må balansere inflasjonskontroll mot risiko for lavere aktivitet. Selv om verdensøkonomien er mindre oljeavhengig enn på 1970‑tallet, kan energiprissjokket bli krevende, fordi inflasjonen allerede ligger over målet i mange land.
[1] eller 180 dollar fatet ved et bortfall på hele 20 prosent.