Norges Banks andre rentekutt på 0,25 prosentpoeng siden juni bringer styringsrenten ned til 4 prosent. På forhånd var det uenighet blant økonomene om renten ville bli senket, i tråd med den forrige rentebanen, eller om kuttet ville bli utsatt som følge av høyere inflasjonstall og sterkere BNP-vekst enn lagt til grunn.
Til tross for at styringsrenten ble kuttet, ble forventningene til fremtidige styringsrenter hevet klart gjennom prognoseperioden. For september neste år ligger rentebanen hele 0,35 prosentpoeng høyere enn i forrige Pengepolitiske Rapport fra juni. Prognosen viser at styringsrenten avtar med ca. 0,25 prosentpoeng i året, til drøye 3,25 prosent i desember 2028. Det neste kuttet er lagt inn mellom september og desember 2026.
Oppjusteringen av rentebanen er knyttet til den senere tids data for husholdningenes konsum og bolig- og foretaksinvesteringene, men også høyere vekst i KPI-JAE og anslag for lønnsveksten i 2025/26. Samtidig dempes effektene av at produktivitetsveksten trolig har vært litt høyere i det siste, samt lavere petroleumspris- og investeringer.
Ser man på Norges Banks makroøkonomiske prognoser, som er betinget av rentebanen, ventes den underliggende inflasjonen (målt ved KPI-JAE) å gradvis falle tilbake mot inflasjonsmålet på 2 prosent i 2028. Ressursutnyttelsen i norsk økonomi (anslått ved avvik fra potensielt BNP) ligger nær et normalt nivå, men avtar litt de neste par årene. Det er likevel et såpass marginalt negativt produksjonsgap at det knapt kan kalles en lavkonjunktur og ressursutnyttelsen øker igjen fra 2028. Den registrerte arbeidsledigheten holder seg ganske stabil gjennom perioden.
Er dette den nye normalen?
At styringsrenten ikke forventes å falle så mye fremover, reiser spørsmålet om hva som er et «normalt» rentenivå for norsk økonomi. Det har lenge vært klart at de ekstremt lave rentenivåene i årene etter finanskrisen ikke kunne vare, men samtidig har nok flere vært overrasket over at økonomien har håndtert en styringsrente på over 4 prosent såpass bra – selv om renteoppgangen sammen med høye byggekostnader har slått veldig negativt inn i byggenæringen.
Ifølge økonomisk teori vil den nøytrale realrenten være det inflasjonskorrigerte rentenivået som lukker produksjonsgapet. Denne størrelsen er ikke direkte observerbar og må estimeres på et usikkert grunnlag. Man må skille mellom en kortsiktig nøytral realrente, som vil variere over konjunktursyklusen, og en langsiktig nøytral realrente[1], som balanserer sparing og investeringer ved normal ressursutnyttelse og fleksible priser.
Kilde: Norges Bank PPR 3/25.
Den korte realrenten har kommet klart opp, etter å ha vært negativ gjennom mange år, og vil ifølge Norges Banks prognoser for rentebanen og inflasjonsforløpet, stabilisere seg nær 1,25 prosent de neste årene. Sentralbanken anslår at den nøytrale realrenten ligger mellom 0,25 og 1,5 prosent over tid. Dermed vil en styringsrente som faller til 3,25 prosent når inflasjonsmålet nås, være innenfor det intervallet Norges Bank regner som «den nye normalen».
Hva med finanspolitikken?
Et tilhørende spørsmål som har fått oppmerksomhet både under og etter valgkampen, er hvilken rolle finanspolitikken spiller for rentenivået – altså om en strammere budsjettpolitikk kunne gitt større rentenedgang.
Ut fra teorien om nøytral realrente, fremstår det klart at finanspolitikken har en effekt på styringsrenten på kort sikt. Økte offentlige utgifter og/eller lavere skatter, vil øke samlet etterspørsel og dermed presse opp den nøytrale realrenten som lukker produksjonsgapet. I en liten åpen økonomi som den norske, med høy internasjonal kapitalmobilitet, vil samtidig den nøytrale realrenten i stor grad være bestemt av internasjonale forhold over tid. En strammere finanspolitikk, med sikte på å presse ned rentenivået, vil dermed bare ha en midlertidig effekt på rentenivået og i stor grad svekke kronekursen isteden.
At Norges Bank ikke forventer at rentenivået vil falle tilbake til nivåene fra før pandemien, er i liten grad knyttet til bruken av oljepenger, men hovedsakelig internasjonale forhold, som størrelsen på underskuddet på statsbudsjettene i eurosonen og USA.
[1] Følgelig vil den nøytrale nominelle renten være summen av nøytral realrente og inflasjonsmålet.