Vridde skatteeffekter

      Ingen kommentarer til Vridde skatteeffekter

Et forhold som får lite oppmerksomhet i skattedebatten er de negative vridningseffektene skattereglene har på arbeidstilbudet og sparingen i norsk økonomi. Selv om de såkalte skattekilene er noe redusert de siste årene, fører kombinasjonen av lave realrenter og skattlegging av nominelle finansinntekter til en indirekte formueskatt som svekker insentivene til å spare og øker gjeldsoppbyggingen i privat sektor. Dette taler for å innføre en inflasjonsjustering av skattesystemet, slik at det bare er realinntekter og realformue som inngår i skattegrunnlaget.

Samlet skattesats av total verdiskapning kalles gjerne skattekilen og gir i arbeidsmarkedet uttrykk for avstanden mellom merverdien fra arbeid og kjøpekraften til arbeidstakernes lønn etter skatt. Høye skattekiler representerer et effektivitetstap fordi det oppstår stor avstand mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk optimal adferd. Skatt på kapitalinntekter og formue skaper tilsvarende skattekiler i kapitalmarkedet, fordi fremtidig konsum fortoner seg dyrere for den enkelte enn for samfunnet, noe som svekker insentivene til å investere i innenlandsk realkapital eller i utlandet (hvor sistnevnte reduserer fremtidig import). Dette innebærer at myndighetene står ovenfor en avveining i skattepolitikken mellom å minimere effektivitetstapet for et gitt nivå på offentlige utgifter og bruke skattepolitikken til å drive omfordeling.

I land med høye offentlige utgifter, særlig i Vest-Europa, er skattekilene store i arbeidsmarkedet, fordi mye av skattene legges på arbeid og privat konsum. Figur 1 er hentet fra OECDs siste utgave av rapporten «Taxing Wages», og sammenligner skattekiler mellom land for et enslig individ (i prosent av lønnskostnader) når virkningene av merverdiavgift og andre konsumskatter er holdt utenfor. De siste årene har regjeringen redusert skattekilene noe, bl.a. ved senke skattesatsen på alminnelig inntekt fra 28 til 24 prosent. Dette bidrar til at Norge har kommet ned på et nivå nær gjennomsnittet i OECD-landene.

Figur 1: Skattekiler i arbeidsmarkedet i et utvalg OECD-land. Kilde: OECD (Taxing Wages 2017).

Norge har i liten grad prioritert å senke skattene, til tross for at norske statsfinanser er unikt sterke i internasjonal og historisk sammenheng. Den norske oljeformuen forvaltes ved at petroleumsressursene allokeres til fordringer på utlandet i oljefondet, og normalavkastningen fra fondskapitalen fases inn i økonomien via handlingsregelen. Siden innføringen av handlingsregelen i 2001 har den kraftige veksten i oljeinntektene i hovedsak gått til å øke utgiftene over statsbudsjettet.

Et spesielt problem med skattereglene, som har blitt særlig synlig etter at realrentene har kommet ned på et svært lavt nivå, er at manglende indeksering av skattegrunnlaget kan undergrave motivasjonen til privat sparing og gi insentiver til gjeldsakkumulering i privat sektor. Denne problemstillingen kan best illustreres ved et talleksempel. Anta at 100 kroner settes på sparekonto i 20 år til en nominell rente på 3 prosent pro anno, der den årlige prisveksten er lik Norges Banks inflasjonsmål på 2,5 prosent, hvilket gir en årlig realrente (før skatt) på 0,4878 prosent. Anta videre at myndighetene har valget mellom å beskatte nominelle og reelle (inflasjonskorrigerte) finansinntekter. I det første tilfellet beskattes ikke bare realavkastningen, men også den delen av renteinntektene som er ment å kompensere for inflasjon. Hvis realrenten er tilstrekkelig lav, vil nominell renteskatt spise av formuen. Dermed gir skattlegging av nominelle renteinntekter en indirekte formuesskatt uten bunnfradrag. Ved realrenteskatt er det bare den virkelige inntekten som blir beskattet, noe som får formuen til å vokse over tid. Figur 2 viser utviklingen i realverdien av de 100 kronene over en periode på 20 år ved tre ulike senarioer: uten skatt, ved 24 prosent skatt på nominell finansinntekt og ved 24 prosent realrenteskatt.

Figur 2: Verdiutvikling for bankinnskudd ved ulike skattealternativer. Forutsetninger: nominell rente: 3% p.a., inflasjon: 2,5% p.a., effektiv skattesats (nominell eller reell): 24%.

Norge har holdt seg til handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter, men har i stor utstrekning valgt å la realavkastningen fra et stadig større oljefond gå til å øke de offentlige utgiftene. De siste årene er skattetrykket redusert noe. Mange uttrykker bekymring for høye realboligpriser og økende husholdningsgjeld. Flere økonomer har foreslått å øke boligskatten og kombinere dette med lavere marginalskatter på lønnsinntekt – for å redusere skattekilene i arbeidsmarkedet. Utsiktene til lave realrenter over lang tid taler for at skattereglene bør endres slik at skattegrunnlaget baserer seg på realinntekter og realformue.

Arkiv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.