Dette innlegget drøfter den svake veksten i verdensøkonomien i årene etter finanskrisen. Det argumenters for at uvanlig stor usikkerhet og idétørke, begge knyttet til utviklingen i ny teknologi, kan ha bidratt til å begrense den økonomiske fremgangen.
Økonomisk vekst, i betydning økt produksjon per sysselsatt, er på lang sikt i hovedsak drevet av kunnskap og organisering, og bare i begrenset grad av sparing og akkumulering av realkapital. Til syvende og sist handler økonomisk fremgang om kreativitet. På kort sikt forutsetter dette at det er tilstrekkelig etterspørsel etter varer og tjenester i samfunnet.
I USA har sysselsettingen økt betydelig siden «den store resesjonen», men arbeidskraftproduktiviteten vokser lite. Dette bidrar til at reallønningene stagnerer. I flere europeiske land er situasjonen enda svakere, siden arbeidsledigheten i tillegg er høy. Det har de siste årene dukket opp mange forklaringer på vekstbremsen i den vestlige verden. Mange frykter «sekulær stagnasjon» i betydningen langvarig svak aggregert etterspørsel. Dette innlegget forsøker å koble utviklingen i verdensøkonomien til begrepene usikkerhet og idétørke i forbindelse med ny teknologi.
Veksten har bremset opp
Når man skal drøfte den svake veksten i årene etter finanskrisen, kan det være nyttig å ha i bakhodet at enkelte sår tvil om denne egentlig har vært så lav som nasjonalregnskapstallene viser. Dette går i korte trekk ut på at bruttonasjonalproduktet (BNP) undervurderer elementer av verdiskapningen. Ta for eksempel alle de nye appene til mobiltelefoner. Mange av disse er gratis eller omsettes til en meget lav pris, hvilket gjør at de i liten grad inkluderes i BNP-tallene. Likevel medfører denne teknologien at det er mange ting man kan gjøre i dag som ikke var mulig få år tilbake. Problemene i verdensøkonomien tilsier imidlertid at man står ovenfor mer grunnleggende utfordringer enn målemetodikk. Dette vet man ved å observere andre økonomiske indikatorer, eksempelvis de rekordlave langsiktige realrentene, som forteller at folk ønsker å spare mer enn næringslivet er villig til å investere.
Usikkerhet gir lav etterspørsel
En periode med lavkonjunktur er ofte kjennetegnet av at næringslivet og husholdningene nøler med å sette beslutninger ut i live, hvilket holder konsum og investeringer i sjakk. Dette skyldes gjerne stor usikkerhet* og manglende tiltro til fremtiden. Næringslivet vil ikke investere i nytt produksjonsutstyr og ansette flere hvis man frykter at etterspørselen vil utebli og det er ledig kapasitet. Samtidig kan husholdningene utsette konsumet av varige forbruksgoder hvis de er engstelige for å miste jobben. Det er selvfølgelig vanskelig å gi noe presist svar på hva som bestemmer graden av usikkerhet. Trolig preges folk av de historiene som spres i media og hvordan andre aktører i økonomien tilpasser seg.
Noen mener at usikkerheten i dagens situasjon kan ha blitt forsterket av ny teknologi. I mange bransjer frykter arbeidere at automatisering og robotisering skal gjøre arbeidsplasser overflødige, og da er det ikke bare personer med lav utdannelse som er utsatt. Et godt eksempel er aksjemeglere som blir erstattet av automatisk aksjehandel via datamaskiner. Dette er en frykt som historisk har vist seg å være overdreven – teknologiske fremskritt har typisk falt sammen med økte inntekter og nye arbeidsplasser. Hvis verden virkelig står på randen av den «4. industrielle revolusjon», vil det trolig ta tid å dra full nytte av den nye teknologien og vri næringsstrukturen mot nye produkter. I mellomtiden kan inntektsforskjellene stige videre, fordi mye av verdiskapningen tilfaller teknologieierne, samtidig som folk blir mer bekymret for fremtiden. En relatert problemstilling er at informasjonsteknologien gjør delingsøkonomi mer utbredt i samfunnet.
Idétørke eller ubenyttet potensiale
Økt usikkerhet gir altså en avdempet utvikling i privat konsum og investeringer. Etter hvert som perioden med svak vekst etter finanskrisen har strukket seg ut i tid, har flere begynt å stille spørsmål ved om det også kan være mer strukturelle faktorer som holder veksten nede. I USA har sysselsettingen økt, men produktivitetsveksten er lav. Dette kan skyldes flere år med investeringsvegring og lav kapitalakkumulering, samt at arbeidstakere har mistet erfaring og arbeidstrening. Men hvor er vekstbidragene fra den nye teknologien?
Manglende innovasjon kan stamme fra en oppfatning om at makroøkonomien er svak, men også fra mangel på inspirasjon- altså idétørke. En mulighet, som enkelte teknologipessimister forfekter, er at de gode idéene er i ferd med å bli «brukt opp», dvs. at det er avtagende utbytte i de teknologiske fremskrittene. Å introdusere nye apper til mobiltelefoner gir ikke de samme gevinstene for samfunnet som å ta i bruk internett på verdensbasis. Med en rekke banebrytende oppfinnelser bak oss, er det kanskje vanskeligere å lansere nye produkter som gir like store vekstbidrag. Igjen kan det hende at man har en målefeil. Det har for eksempel skjedd store fremskritt innenfor medisin, men økt levealder og bedre helse kommer ikke til syne i BNP-tallene. Og igjen kan det hende vi trenger tid til å tilpasse oss all den nye teknologien og hente ut produktivitetspotensialet.
Så hva kan myndighetene gjøre for å understøtte den økonomiske veksten? Når statsrentene i mange land nå er negative, viser dette på at det er en høy global etterspørsel etter risikofrie verdipapirer. Dette kan gjenspeile den usikkerheten som ble diskutert ovenfor. Å tilby flere statsobligasjoner gjennom en mer ekspansiv finanspolitikk er et effektivt tiltak når det samtidig er ledig produksjonskapasitet i økonomien. De lave langsiktige realrentene betyr at mange offentlige infrastrukturprosjekter er historisk lønnsomme. Slike prosjekter vil ikke bare heve etterspørselen etter varer og tjenester på kort sikt, men kan også ha langvarige positive effekter på vekstevnen. Det avgjørende er ikke om veksten holdes tilbake av usikkerhet eller idétørke. Verdensøkonomien trenger mindre sparing og/eller investeringsvekst. Folk blir ikke bare mer sikre på fremtiden når de observerer at aktivitetsnivået tar seg opp, men de kan også bli mer kreative når de får mer å gjøre. På sikt handler økonomisk vekst om kreativitet.
*Man kan definere mer usikkerhet som økt varians rundt en stokastisk variabel, der gjennomsnittsverdien er uforandret. Med en slik definisjon kan økt usikkerhet gi både mindre og mer investeringsetterspørsel – avhengig av den underliggende økonomiske modellen. En alternativ definisjon, som er mer relevant her, er at økt usikkerhet betyr en større halerisiko, slik at variansen er større og gjennomsnittsverdien lavere.