Det er 500 dager siden Storbritannia stemte for å forlate EU. Brexit- forhandlingene er i gang, men foreløpig er det flere ubesvarte spørsmål enn svar. Denne usikkerheten har negative effekter på tilbud- og etterspørselssiden i britisk økonomi. Samtidig har produktivitetsveksten i Storbritannia stagnert gjennom lang tid. Denne uken økte Bank of England styringsrenten for første gang på ti år. Dette skjer ikke fordi veksten i økonomien er sterk, men fordi det Brexit- relaterte fallet i pundet har økt inflasjonen og fraværet av produktivitetsvekst har redusert vekstpotensialet i økonomien.
Brexit er en uvanlig begivenhet som naturligvis er forbundet med stor usikkerhet. Som denne artikkelen er et eksempel på, bidrar uklarhet rundt fremtidige handelsavtaler mellom Storbritannia og EU til at ikke bare banker, men også importører og eksportører må bruke ressurser på å sikre seg mot fremtidige ugunstige utfall.
Usikkerhet og økonomisk aktivitet
Usikkerhet er et formløst konsept som preger hvordan konsumenter, bedrifter og myndigheter forholder seg til fremtiden. Den moderne definisjonen stammer fra økonomen Frank Knight. Han begynte med å definere det relaterte begrepet risiko, som ble beskrevet som en kjent sannsynlighetsfordeling for et sett av utfall. Usikkerhet er definert som folks manglende evne til å spå om ulike utfall vil inntreffe. Siden det ikke finnes noen presise mål på usikkerhet, benyttes ofte et bredt spekter av variabler, som volatilitet i finansmarkedene eller realøkonomien, graden av sprik i økonomiske prognoser eller hvor ofte begrepet usikkerhet omtales i media.
Ser man tilbake på historien har negative begivenheter som oljeprissjokk, terrorangrep eller kriger en klar tendens til å skape større usikkerhet. Slike hendelser er uvanlige, noe som undergrave folks tro på å kunne forutse fremtiden. Samtidig er det vanskelig å finne eksempler på positive sjokk som har gitt en klar reduksjon i ulike mål på usikkerhet. En mulig forklaring kan være at slike begivenheter gjerne skjer gradvis, som Berlinmurens fall eller utviklingen av internett. Både usikkerhet på mikro- og makronivå har en tendens til å variere med konjunktursyklusene og forsterke disse. Usikkerhet kan både påvirke tilbud- og etterspørselssiden i økonomien.
Hvis husholdningene blir mer usikre på fremtidige jobbmuligheter, kan de utsette innkjøp av varige forbruksgoder for å sikre seg mot midlertidige inntektsfall. Bedrifter som blir mer usikre på omsetningsmulighetene kan utsette ansettelser og investeringer i påvente av mer informasjon. Investeringstørke kan både redusere aggregert etterspørsel og realkapitalbeholdningen i økonomien (og herav arbeidskraftproduktiviteten). Samtidig kan bedrifter bli mer tilbakeholde med å gå inn i nye markeder, særlig eksportmarkeder. Dette kan føre til mindre konkurransepress og produktivitetsvekst. Usikkerhet kan også få færre til å bytte jobb, noe som kan medføre at arbeidskraften utnyttes mindre effektivt. Endelig kan større usikkerhet gi større volatilitet i finansmarkedene, noe som øker risikopremien og kapitalkostnadene til husholdninger og næringsliv. Bildet er imidlertid ikke entydig. Mer usikkerhet kan gi noen bedrifter sterkere insentiver til å innovere, gjennom å satse mer på forskning og utvikling.
Brexit, produktivitetsfall og rentehopp
De samfunnsøkonomiske konsekvensene av Brexit avhenger kritisk av forhandlingene mellom Storbritannia og EU om nye handelsavtaler. Mindre internasjonal handel vil redusere den langsiktige veksten i produksjon og realinntekter.
De kortsiktige konjunktureffektene er mindre entydige. Som drøftet i tidligere innlegg kan forventninger til økte tollsatser på britiske varer bidra til å forklare den kraftige svekkelsen av pundet. I et land med flytende valutakurs vil driftsbalansen ovenfor utlandet (primært nettoeksporten) nemlig ikke være bestemt av handelspolitikken, men av forholdet mellom innenlandsk sparing og realinvesteringer. Det svakere pundet kan øke nettoeksporten frem til de nye handelsavtalene trer i kraft. Likevel kan usikkerhet om fremtidig markedstilgang både påvirke tilbud- og etterspørselssiden i økonomien på en negativ måte (jf. diskusjonen ovenfor).
Etter å ha holdt styringsrenten på 0,5 prosent siden finanskrisen i 2008, svarte Bank of England (BOE) på Brexit ved å kutte denne til 0,25 prosent. Denne uken reverserte den britiske sentralbanken kuttet – i det som er den første renteøkningen på ti år. Pundet har falt kraftig på valutamarkedet etter at det ble klart at Storbritannia forlater EU. Dette har økt importprisene og presset opp inflasjonen. Samtidig er arbeidsledigheten i Storbritannia den laveste siden 1975. Den økonomiske veksten er imidlertid lav sammenlignet med årene før finanskrisen. Faktisk har produktivitetsnivået knapt økt siden 2008. Dette har fått BOE til å nedjustere anslagene for vekst i produksjonspotensialet i økonomien, slik at selv en avdempet økonomisk vekst forventes å gi flaskehalser i arbeidsmarkedet og inflasjonspress.
Pengepolitikken kan ikke påvirke de realøkonomiske virkningene av Brexit. Den kan derimot avveie hvor raskt inflasjonen skal bringes tilbake til inflasjonsmålet mot hensynet til å unngå unødvendig ustabilitet i produksjon og sysselsetting. Det kraftige fallet i pundet øker inflasjonen midlertidig gjennom stigende importpriser («første-runde effekter»), noe som kan gi opphav til økte lønnskrav og en påfølgende lønns- og prisspiral («andre-runde- effekter»). Etter hvert som presset i arbeidsmarkedet øker, kan BOE i mindre grad tillate at inflasjonen overskyter inflasjonsmålet.
Selv etter denne oppjusteringen er rentenivået til Bank of England på nest laveste nivå siden banken ble opprettet i 1694. Noen små renteøkninger vil neppe ha store negative effekter på britisk økonomi. De er likevel et symptom på et underliggende problem – fraværet av produktivitetsvekst. Siden denne er helt avgjørende for utviklingen i reallønninger og levestandard over tid, får man håpe at britene og EU kommer frem til handelsavtaler som ikke stikker kjepper i hjulene til britisk økonomi i tiårene fremover.