Robotifisert vekst

Selv om de historiske erfaringene tyder på at ny teknologi faller sammen med stigende reallønninger og høy sysselsetting, er dette ikke en garanti for fremtiden. Innenfor økonomiske vekstmodeller kan utbredt bruk av roboter gi flere alternative utfall.

Teknologiske fremskritt er den viktigste driveren bak økonomisk vekst. Likevel har enkeltgrupper til alle tider vært bekymret for de omveltningene den nye teknologien fører med seg. Tidlig på 1800-tallet, under den industrialiserte revelasjonen i Storbritannia, organiserte en gruppe vevere, kjent som Luddittene, seg for å ødelegge tekstilmaskiner i frykt for at disse ville senke deres levestandard eller gjøre dem arbeidsløse. I Georges Dubys bok fra 1961 Rural Economy and Country Life in the Medieval West beskrives det hvordan bedre seletøy og hesteploger i middelalderen gjorde mange fattige gårdsarbeidere overflødige. Parallellen til nåtidens debatt om robotiseringen av samfunnet er slående. Noen uttrykker frykt for at roboter ikke bare skal overta oppgaver som enkelt lar seg automatisere, som sortering av post og rensning av fisk, men også at maskiner med kunstig intelligens kan erstatte høykompetanseyrker. Samtidig finnes det bekymring for inntektsforskjellene i samfunnet skal stige kraftig, i det folk som bare har arbeidskraft å tilby blir seilende akterut. Fortidens hesteploger og vevemaskiner er nåtidens roboter.

Innføringen av ny teknologi vil alltid føre til endringer i produksjonsprosessene, hvilket har konsekvenser for arbeidsmarkedet. Noen typer jobber kan forsvinne fullstendig, men det kan også oppstå behov for andre ferdigheter for å ta i bruk den nye teknologien. Teknologiske fremskritt vil typisk gi høyere produktivitet, dvs. at samlet produksjon øker for en gitt mengde arbeidskraft og realkapital. Økte inntekter kan føre til etterspørsel etter nye produkter, hvilket igjen gir etablering av nye bransjer og arbeidsplasser. Det at noen jobber forsvinner og andre kommer til, er selve kjernens i Joseph Schumpeters teori om kreativ destruksjon.

Selv om de historiske erfaringene indikerer at teknologivekst faller sammen høy sysselsetting og stigende reallønninger, er dette  ikke en «økonomisk lov» som alltid må holde stikk. (Uavhengig av langtidsvirkningene kan raske teknologiske endringer også føre til betydelige omstillingskostnader på kort sikt).

Anta at roboter og arbeidskraft er nære substitutter, dvs. at roboter kan løse mange av de samme oppgavene som mennesker kan utføre. Det å innføre flere roboter kan da betraktes som en ekspansjon av arbeidstilbudet i vid forstand (dvs. summen av folk og roboter). Dette vil, alt annet likt, få prisen på arbeidskraft, dvs. reallønningene, til å synke. Hvis roboter får produktiviteten og bedriftenes overskudd til å stige, mens reallønningene faller, vil det kunne oppstå en inntektsoverføring fra dagens unge (og fremtidige generasjoner) til den eldre delen av befolkningen – som eier en større andel av finanskapitalen. Dette kan også få spareraten til å synke. Det er imidlertid urealistisk at alle andre kapitalformer enn roboter holdes konstant. En økning i arbeidsmengden (folk og roboter) vil føre til knapphet på annen type (komplementær) kapital. Dette kan presse opp kapitalavkastningen/realrentenivået og dermed skape insentiver til å øke investeringene. Hvis kapitaltilbudet er tilstrekkelig elastisk, trenger ikke reallønningene å gå ned – selv om summen av arbeidere og roboter øker sterkt.

Noen frykter at fremveksten av kunstig intelligens skal få maskiner til å bli perfekte substitutter for arbeidskraft, dvs. at roboter kan gjøre alt mennesker kan gjøre – til og med skape stadig flere, billigere og bedre roboter. I et slikt ekstremt senario kan reallønningene i de berørte bransjene presses helt ned til marginalkostnadene ved å produsere maskiner – hvilket trolig vil ligge under menneskelig eksistensminimum. Et slikt utfall avhenger imidlertid ikke bare av roboter, men også andre typer realkapital (eiendommer, infrastruktur osv.), samt husholdningenes preferanser. Selv om roboter skulle overta mye av dagens vare- og tjenesteproduksjon, vil det trolig alltid være etterspørsel etter nye produkter og tjenester som tilbys av mennesker.

For å gå tilbake til hestenes inntog i landbruket: når hest og plog erstattet håndkraft, og traktorer etter hvert erstattet hester, har ny teknologi frigjort arbeidskraft som kan anvendes på andre områder (og hester som kan brukes til ride- og hobbydyr). Til tross for at økonomiske vekstmodeller under gitte forutsetninger viser at roboter kan senke reallønningene og øke inntektsforskjellene, er det fortsatt mest sannsynlig at teknologiske fremskritt gir stigende levestandard for det brede lag av samfunnet over tid. Arbeidsledighet og inntektsforskjeller kan håndteres gjennom økonomisk politikk.

Kategorier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *