De siste årene har flere økonomer argumentert for at sentralbankene i Europa, USA og Japan bør heve sine inflasjonsmål for å redusere risikoen for langvarig økonomisk stagnasjon drevet av svært lave nøytrale realrenter og manglende politisk vilje eller mulighet til finanspolitisk stimulans. Økonomer er generelt mer bekymret for deflasjon enn moderat inflasjon. Dette innlegget ser nærmere på hva økonomisk teori sier om det optimale inflasjonsnivået i samfunnet.
Det er bred enighet om at pengepolitikken må rettes inn mot langsiktig prisstabilitet, i betydningen lav og stabil inflasjon. Historisk har høy inflasjon gjerne oppstått i perioder med krig eller politisk kaos, der myndighetene har latt «seddelpressen gå» i mangel på andre skatteinntekter. Hvis inflasjonen kommer helt ut av kontroll, undergraves pengenes funksjon som betalingsmiddel, verdimåler og verdioppbevaringsobjekt. En stor faglitteratur drøfter de samfunnskostnadene som er forbundet med inflasjon. Disse avhenger av om inflasjonen er forventet eller ikke og om kontraktsforhold, skattesystemet osv. er indeksert. Generelt har man ikke klart å påvise store kostnader ved moderat inflasjon og de fleste økonomer mener at en inflasjon nær eller under null vil ha uheldige konsekvenser for sysselsetting og økonomisk vekst.
Velferdstap ved positive renter
På slutten av 1960-tallet analyserte den amerikanske økonomen Milton Friedman den optimale inflasjonsraten ved å ta utgangspunkt i at tap av nominelle renter utgjør alternativkostnaden ved å sitte på kontanter. Argumentasjonen gikk ut på at marginalkostnadene ved å trykke penger er tilnærmet lik null, hvilket betyr at samfunnsøkonomisk effektivitet tilsier at prisen for å holde sedler og mynt også bør være null. Siden nominell rente (i), er summen av realrente (r), og inflasjon (π), tilsier dette at den optimale inflasjonsraten er negativ og identisk med likevektsrealrenten. Når i = r + π, impliserer i = 0 at r = – π. I praksis er dette argumentet mindre relevant i dag, siden kontanter nå utgjør en veldig liten andel av privat sektors totale finansielle formue.
Vridningseffekter og skatter
Erfaringene viser at høy inflasjon ofte fører til mer varierende inflasjon. Ved høy og variabel inflasjon blir det vanskelig å skille endringer i relative priser (mellom goder) fra endringer i det generelle prisnivået. Dette øker omfanget av feildisposisjoner som reduserer markedsøkonomiens effektivitet.
Mange ikke-økonomer frykter at økt inflasjon skal uthule kjøpekraften til inntekter og sparemidler, samt svekke konkurranseevnen ovenfor utlandet. Dette blir for enkelt, siden nominelle lønninger og renter vil tilpasse seg en varig inflasjonsoppgang, slik at reallønninger og realrenter samsvarer med de nivåene bestemt av arbeidskraftens og realkapitalens grenseproduktivitet. I tillegg vil en positiv inflasjonsdifferanse ovenfor utlandet få kronekursen til å svekke seg. Problemet er imidlertid at skattesystemet ikke er indeksert, slik at økte nominelle lønninger og renter vil gi en økt beskatning av renteinntekter og lønnsinntekt – uten at disse reelt sett er endret. Dette kan igjen gi opphav til mer skattetilpasning og tilhørende feildisponering av ressurser.
For lite inflasjon er også skadelig
Ingen sentralbank har null inflasjon som mål for pengepolitikken. Den første grunnen til å ha positiv inflasjon er at veksten i konsumprisindeksen (som er et vanlig mål på inflasjonen) overdriver den reelle stigningen i levekostnadene. Dette henger sammen med at konsumprisindeksen ikke fanger opp effektene av at konsumenter substituerer mellom varer og tjenester når relative priser endres (selv om vektene i indeksen justeres i forhold til forbruksmønsteret over tid), samt at den ikke klarer å ta hensyn til alle kvalitetsforbedringer på varer og tjenester. Internasjonale studier anslår disse effektene omtrent til å ligge i intervallet 0,5-1 prosentpoeng.
Et annet argument for å ha noe positiv inflasjon er at dette kan forhindre unødvendig høy arbeidsledighet over tid. I en velfungerende økonomi vil det hele tiden finne sted endringer og omstillinger som krever ulik lønnsvekst i forskjellige deler av arbeidsmarkedet. I utgangspunktet er det ikke noe varig bytteforhold mellom arbeidsledighet og inflasjon- så lenge inflasjonen ikke blir for lav. Lavere arbeidsledighet vil øke inflasjonen pga. press i arbeidsmarkedet, men da vil også inflasjonsforventningene og lønnskravene øke. Hvis det ikke finner sted noe produktivitetsvekst og arbeidstakerne får full lønnskompensasjon, vil dette igjen slå ut i økt arbeidsledighet. Dermed er det ingen sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon på lang sikt. Hvis derimot nominelle lønninger er rigide nedover, eksempelvis pga. sterke fagbevegelser, kan det være vanskelig å få til nødvendig reallønnsfleksibilitet hvis inflasjonen er meget lav. Det er lettere å få til en reallønnsnedgang ved å fryse nominelle lønninger i en situasjon med moderat inflasjon, enn det er å få til nominelle lønnskutt i en økonomi uten inflasjon.
Et tredje argument for å ha en positiv inflasjon er at pengepolitikken blir mer effektiv i å motvirke konjunkturtilbakeslag. Siden den nominelle styringsrenten som et gjennomsnitt over konjunktursyklusen vil være summen av nøytral realrente og inflasjonsmålet, gjør et positivt inflasjonsmål det mulig å sette negativ realrente ved store negative etterspørselssjokk. I etterkant av finanskrisen kuttet mange sentralbanker den nominelle styringsrenten til et nivå nær null, og har også forsøkt å supplere med kvantitative lettelser (kjøp av statsobligasjoner) og ulike kommunikasjonsstrategier. Det er god grunn til å tro at en høyere inflasjon ved inngangen til krisen, for eksempel 4 prosent istedenfor 2-2,5 prosent, ville gitt lavere realrenter og en raskere gjenhenting til full sysselsetting. Dette betyr ikke at realrenten ville vært permanent lavere, siden en normalisering av styringsrenten ville bety høyere nominelle renter. Hvis verdensøkonomien er inne i en fase med uvanlig lave realrenter, vil et noe høyere inflasjonsmål være en effektiv måte å sikre at sentralbankene fortsatt kan stabilisere inflasjonen nær målet og ressursutnyttelsen i økonomien rundt et normalt nivå.
Dette innlegget har argumentert for at kostnadene ved moderat inflasjon er begrensende og at for lav inflasjon også har klare negative effekter på økonomien. På New Zealand, som var først ute med eksplisitt inflasjonsmål for pengepolitikken i 1988, er målet justert ved flere anledninger, fra det opprinnelige 0-2 prosent, til dagens 1-3 prosent. Noen frykter likevel at en klar økning i inflasjonsmålet skal undergrave den tilliten til pengepolitikken som mange sentralbanker har brukt årevis på å opparbeide. Et alternativ kan derfor være å innføre elementer av et bevegelig prisnivåmål (som ikke er det samme som inflasjonsmål), hvilket vil være tema i et fremtidig blogginnlegg.
Linker noen til relevante artikler: en ny her og en gammel her.