Det er 80 år siden John Maynard Keynes sin banebrytende bok «Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger» kom ut for første gang. Denne blir ofte betraktet som starten på fagfeltet makroøkonomi – selv om begrepet ble tatt i bruk av den norske økonomen Ragnar Frisch allerede i 1933. Problemene Keynes skrev om i mellomkrigstiden er relevante også i dag.
Den klassiske teorien, som rådet før Keynes la det teoretiske grunnlaget for en aktiv stabiliseringspolitikk, antok at arbeidsmarkedet er kjennetegnet av fullkommen konkurranse. Prisen på arbeidskraft, lønningene, vil bevege seg opp og ned for å klarere eventuelt tilbud- eller etterspørselsoverskudd i arbeidsmarkedet. I en slik modell vil all arbeidsledighet være midlertidig, og gjenspeile at folk er på vandring mellom jobber. Hvis arbeidsledigheten vedvarer, må dette skyldes at arbeiderne nekter å akseptere lønnskutt. Klassikerne forklarte altså høy arbeidsledighet med et for høyt lønnsnivå.
Utover på 30- tallet ble det imidlertid klart at den klassiske modellen var utilstrekkelig som forklaring på den store depresjonen. Til tross for at lønningene sankt 30-40 prosent i løpet av få år, syntes krisen bare å tilta. Keynes kom opp med en alternativ forklaring. Han fremhevet at krisen økonomisk sett var meningsløs: arbeiderne var like produktive som før, maskinparken var fortsatt tilgjengelig osv., men ressursene ikke kom i anvendelse som følge av mangel på «effektiv etterspørsel». Han utfordret den rådende oppfatningen på denne tiden om at statsbudsjettet hvert år skulle balanseres, og at myndighetene i så liten grad som mulig burde blande seg opp i det økonomiske livet. I dag mener de fleste økonomer at det å kutte lønninger og offentlig forbruk i økonomiske nedgangstider kan forsterke problemene. Derimot kan større underskudd på statsbudsjettet og økninger i pengemengden bidra til å stimulere økonomien tilbake mot full sysselsetting. Tiltakene må selvfølgelig reverseres når konjunkturene snur, for å unngå inflasjonspress.
Keynes hadde problemer med at mange av dem han diskuterte finanspolitikk og makroøkonomiske spørsmål med, baserte seg på statiske prinsipper fra personlig økonomi og bedriftsøkonomi. Han forsøkte å forklare sine meningsmotstandere hvorfor de sammenhengene som gjelder for en husholdning eller bedrift, ikke alltid vil gjelde for økonomien som helhet.
«Economics is a difficult and technical subject, but nobody will believe it». – John Maynard Keynes.
En moderne økonomi er et komplekst system. Det er lett å gå i logiske feller når man skal resonnere rundt den makroøkonomiske utviklingen. Det er særlig to årsaker til dette. For det første må man i makroøkonomi se på summen av alle transaksjoner i samfunnet, dvs. alt som kjøpes og selges, alt som spares og investeres, osv. Den økonomiske politikken i et land må ta hensyn til feedbackeffekter i økonomien som sjeldent er relevant for enkeltbedrifter. Selv store selskaper selger bare en liten andel av sine varer til egne ansette, mens til og med små land i stor utstrekning produserer varer og tjenester som konsumeres innenlands. For det andre må man tenke realøkonomisk. Som påpekt i forrige innlegg, gir det ikke mening å snakke om at et samfunn mangler penger, siden land med egen valuta alltid kan «trykke penger». Det avgjørende er tilgangen på realressurser – arbeidskraft, maskiner, råvarer, teknologi osv. Slik sett må man betrakte forholdet mellom statens skatteinntekter og utgifter ut fra behovet for å regulere summen av privat og offentlig etterspørsel i forhold til de foreliggende produksjonsmulighetene.
Det kanskje mest kjente eksemplet på at makroøkonomi ikke er husholdningsøkonomi kommer til uttrykk i det såkalte spareparadokset: Hvis hver enkelt av oss prøver å spare mer i en lavkonjunktur, vil samfunnets sparing gå ned. Selv om det for hver husholdning vil være et sundt prinsipp å spare noe mer i dårlige tider, i tilfelle man mister jobben, kan dette gjøre en dårlig situasjon i økonomien enda verre. Dersom alle sparer mer, vil samlet etterspørsel etter varer og tjenester gå ned, noe som igjen vil gi redusert produksjon og sysselsetting. Dette betyr igjen mindre inntekt. Dersom inntekten reduseres tilstrekkelig, vil samlet sparing gå ned, selv om spareraten (andel av inntekt) går opp.
Et parallelt eksempel kan gis med utgangspunkt i produsentenes adferd. For en bedrift som ønsker å øke lønnsomheten i dårlige tider, kan det være riktig å kutte lønningene til de ansatte. Nå kan bedriften enten få økt margin per produsert enhet, eller senke prisen, slik at bedriften kan øke salgsvolumet og produksjonen. Hvis derimot alle bedrifter kutter lønningene like mye, vil det relative lønnsnivået mellom bedriftene forbli uforandret – slik at ingen oppnår en konkurranseforbedring. Men det totale markedet krymper. Årsaken er at alle ansatte nå vil ha lavere lønnsinntekt. Og siden det er kundene som arbeider i bedriftene, vil alle bedriftene også selge mindre. Hvis inntektene faller tilstrekkelig, kan næringslivet tjene mindre enn det de ville gjort hvis lønningene ikke ble kuttet i utgangspunktet.
80 år etter utgivelsen av Allmenn teori er det fortsatt mange som argumenter som om makroøkonomi var mikroøkonomi. Selv innad i økonomifaget går det et skille mellom dagens ny-keynesiansere og de mer klassiske realkonjunkturteoretikerne. Dette har implikasjoner utover det teoretiske: Åtte år etter finanskrisen i 2008 og den påfølgende «store resesjonen» holdes økonomiene i store deler av verden fortsatt tilbake av lav samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Det er i flere land vanskelig å få politisk aksept for de nødvendige mottiltakene.
Det har naturligvis skjedd mye innen fagfeltet makroøkonomi på åtti år. Dersom man leser Allmenn teori i dag, vil den nok virke ganske tungrodd – selv for økonomer. Keynes hadde ikke tilgang til dagens fagterminologi og modellverktøy – han måtte nesten starte med blanke ark. Arven etter Keynes, slik den fremstilles i dagens lærebøker, stammer primært fra J. R. Hicks sin artikkel i tidsskriftet Econometrica i 1937: «Mr. Keynes and the «Classics»; A Suggested Interpretation». Her ble den såkalte IS-LM-modellen utviklet. En lettfattelig gjennomgang av modellen kan man lese i denne (20 år gamle) artikkelen av Paul Krugman: «THERE’S SOMETHING ABOUT MACRO».