Hvordan fremme økonomisk vekst?

Den offentlige debatten i Norge handler lite om det som betyr mest for vår levestandard på lang sikt, nemlig økonomisk vekst. Dette innlegget ser nærmere på hva som bestemmer et lands langsiktige økonomiske vekst og noen politikkområder som kan bidra til å fremme denne.

Norge er et rikt land, men det siste ti årene har vekstratene vært lave. På kort sikt virker det kanskje ikke så farlig om reelt bruttonasjonalprodukt (BNP) stiger med 1 eller 3 prosent per år, men på under 40 år vil inntektsnivået bli dobbelt så høyt med det siste alternativer som med det første. Så hva skal vi med så mye ekstra inntekt? BNP er ikke er et fullgodt mål på velstand. Økonomisk vekst bidrar imidlertid ikke bare til økt konsum av varer og tjenester, men gjør det også mulig å hente ut mer fritid og rydde opp i miljøproblemene.

Konjunktursvingningene er viktige for arbeidsledigheten og størrelsen på økonomien på kort sikt. I et lengre perspektiv er det trendveksten i BNP som er avgjørende for et lands konsummuligheter. Den økonomiske veksten i Norge er nå på vei opp, mens arbeidsledigheten synker. Selv om arbeidsledigheten faller, har nok de færreste følelsen av at Norge er inne i en økonomisk boom. Forklaringen er at trendveksten i arbeidskraftproduktiviteten (produksjon per timeverk) er ganske lav, slik at det ikke skal de helt store BNP- økningene til for å øke ressursutnyttelsen i økonomien. Figur 1 viser utviklingen i norsk timeverkproduktivitet de siste 20 årene. Når økningen i produksjonspotensialet er moderat, kreves det ikke alt for høy vekst før bedriftene må ansette flere for å holde tritt med etterspørselen.

Figur 1: Årlig prosentvis vekst i timeverksproduktivitet. Kilde: Figur 1.5. Meld. St. 29 (2016–2017)Perspektivmeldingen 2017.

For å sikre høy verdiskapning per innbygger må en stor andel av befolkningen delta i arbeidslivet, samtidig som arbeidskraftproduktiviteten må ligge på et høyt nivå. Arbeidskraftproduktiviteten er igjen bestemt av tilgangen på realkapital og total faktorproduktivitet. I årene fremover tilsier en aldring av befolkningen at sysselsettingsandelen vil falle, noe som betyr at mye av veksten vil avhenge av produktivitetsutviklingen.

Tilgangen på realkapital…

avhenger av nivået på realinvesteringene over tid. Siden kapital er en knapp ressurs, vil enkeltprosjekter kunne mangle finansiering – også noen risikable prosjekter med en positiv forventet nettonåverdi (mer om dette senere). For en liten åpen økonomi som Norge, som er fullt ut integrert i de globale finansmarkedene, er det likevel ikke kapitalmangel i et makroperspektiv som hemmer veksten. Hvis kapitalintensiteten i næringslivet blir for lav, vil forventet avkastning presses opp og lokke utenlandske investorer inn. Det motsatte gjelder også: får vi for mye innenlandsk sparing, vil avkastningen synke og kapitalen søke etter bedre alternativer på verdensmarkedet. Dermed vil innenlandsk sparing i liten grad bestemme tilgangen på realkapital og gjennom dette arbeidskraftens produktivitet. Sparingen vil imidlertid påvirke våre konsummuligheter gjennom størrelsen på Norges utenlands-formue. Realavkastningen fra oljefondet gjør at Norge kan ha et varig høyere importnivå enn vi ellers ville hatt. I tillegg kan våre sparevaner påvirke omfanget av utenlandsk eierskap i norsk næringsliv.

For rike land med mye realkapital per sysselsatt, er det utviklingen i total faktorproduktivitet som er avgjørende for trendveksten i arbeidskraftproduktiviteten.

Total faktorproduktivitet…

er et vidt begrep, som er ment å fange opp de forholdene som avgjør hvor mye produksjon man kan hente ut av en gitt tilgang på arbeidskraft og realkapital. Her tenker man ofte på teknisk fremgang i ved forstand, dvs. hvordan ny teknologi, mer kompetanse og/eller bedre organisering får samfunnet til å utnytte ressursene mer effektivt.

Alle er enige om at fokus på utdanning er viktig for økonomisk vekst i et langsiktig perspektiv. Derimot er det større uenighet rundt hva som skal til for å påvirke næringslivets satsing på forskning og utvikling (FoU).

Forskning og utvikling

Som argumentert for i tidligere innlegg, kan offentlige støtteordninger senke kostnadene knytte til FoU i privat sektor – hvilket kan ha positiv betydning for produktivitet og økonomisk vekst. Slike tiltak kan motvirke en markedssvikt i uregulerte markeder, som gir for lite satsing på FoU som følge av informasjonsskjevhet om nye prosjekter og at enkeltbedrifter ikke tar tilstrekkelig hensyn til de positive ringvirkningene fra ny teknologi og kunnskap over på samfunnsøkonomien. Særlig er slike støtteordringer gunstige for små nyetablerte vekstselskaper, siden disse kan ha vanskeligheter med å skaffe finansiering. Samtidig har ikke myndighetene bedre informasjon enn private investorer når det gjelder å velge lønnsomme prosjekter. Dette tilsier at det er bedre å gi litt støtte til mange, enn mye støtte til noen få, samt at skatteinsentiver kan være viktig.

Konkurranse

Et forhold som får lite oppmerksomhet er betydningen av myndighetenes konkurransepolitikk. Produktivitet handler ikke bare om innovasjon, men også om bedriftenes markedsmakt. Hvis konkurransepresset i økonomien avtar, vil ikke bare utsalgsprisene går opp, noe som gir en inntektsoverføring fra husholdningene til bedriftene, men den vinningsoptimale produksjonsmengden i bedriftene synke. Markedsmakt påvirker derfor hvor effektivt arbeidskraften og realkapitalen i økonomien utnyttes. Økt konkurranse gir økt total faktorproduktivitet. Det finnes en rekke eksempler på at mangel på konkurranse gir uproduktiv profitt i norsk økonomi. Dette kan handle om subsidiering av næringer, markedsreguleringer og konsesjonsordninger.

Norge har også en stor offentlig sektor. I virksomheter som ikke møter konkurranse i et marked, kan det lett oppstå organisatorisk slakk. Dette er også en form for ressursløsning som kan gi opphav til lav utnyttelse av innsatsfaktorene. Et omstridt politisk spørsmål er om myndighetene bør forsøke å bøte på dette ved å etablere såkalte «kvasimarkeder». Eksempler på dette kan være fritt sykehusvalg (der pengene følger pasienten) og budsjettsystemer som skaper insentiver som ligner på de under konkurranse. Selv om det er vanskelig å måle produktiviteten i offentlig sektor, og denne ikke bare kan ha økonomiske mål, utgjør det offentlige en så stor andel av norsk økonomi at samfunnet ikke kan bære stor ressursløsning.

Likevel kan velferdstapet fra mangel på konkurranse overdrives. Et svært omstridt spørsmål er om økt konkurranse fører til flere eller færre innovasjoner, dvs. nyskapning gjennom bedre tekniske løsninger. Som nevnt tidligere kan kunnskap om ny teknologi ha karakter av å være et fellesgode. Siden det å utvikle ny teknologi ofte er svært kostnadskrevende og risikofylt, vil bare virksomheter som har mulighet til å oppnå høy fortjeneste drive aktivt med dette. Dette er begrunnelsen for patentrettigheter, som gir bedrifter mulighet til å hente ut monopolprofitt i en begrenset periode. Samtidig kan det hevdes at konkurransetrykket er det som fører til kostnadsbesparende nyvinninger. Dette er særlig relevant for innovasjoner som er billige å utvikle.

Et langsiktig spørsmål

På lang sikt avhenge vår levestandard av den økonomiske veksten og da særlig hvor effektivt arbeidskraften og realkapitalen utnyttes. Dette innlegget har argumentert for at fokus på utdanning, støtte- og skatteordninger knyttet til FoU og omfanget av konkurranse i offentlig og privat sektor er avgjørende for den økonomiske veksten over tid. En viktig årsak til at slike temaene får begrenset oppmerksomhet i valgkampen, er nok at strukturelle reformer tar lang tid å virke. Reformer er dessuten omstridte. Å fremme politikkforslag som kan heve veksten i økonomien gradvis over mange tiår, er neppe en strategi for å vinne neste Stortingsvalg. Dette er likevel forhold som påvirker om vi er et rikt eller fattig land i fremtiden.

Arkiv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.