Det store teknologiparadokset

Det er mye fokus på hvordan ny teknologi vil føre til store samfunnsendringer, samtidig som produktivitetsveksten stagnerer i mange land. Hva kan dette produktivitetsparadokset fortelle oss om fremtidig økonomisk vekst?

Det har de siste årene vært økende fokus på hvordan digitalisering, automatisering og roboters inntog i næringslivet vil endre økonomien og gjøre mange jobber overflødige. Samtidig er norsk og internasjonal økonomi inne i en periode preget av stagnerende produktivitetsvekst og stigende sysselsetting. Dette fremstår som et motsetningsforhold og minner om et 30-år gammelt sitat fra den legendariske økonomen Paul Samuelsen:

«You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics»              New York Times Book Review, 12 juli 1987, side 36.

Teknologisk fremgang er avgjørende for vedvarende økonomisk vekst. Ny og bedre teknologi gjør det mulig å produsere flere varer og tjenester for en gitt mengde arbeidskraft og realkapital. Dette gir gevinster i form av høyere lønn, avkastning til kapitaleierne og muligheter for å hente ut mer fritid.

Som kjent har de siste tiårene vært preget av store teknologiske fremskritt – særlig innenfor informasjonsteknologi. Alle går i dag rundt med mobiltelefoner som har vesentlig større datakraft enn AGC-maskinen som ble brukt til å sende mennesker til månen. Internett gir tilgang på et verdenshav av informasjon, mens systemer som benytter kunstig intelligens (KI) i økende grad kan løse arbeidsoppgaver (ifølge noen) minst like bra som mennesker.

Man skulle forvente at denne utviklingen fikk utslag i produktivitetsstatistikken. Økende produktivitet, altså evnen til å få mer ut av en gitt ressursinnsats, er jo kjernen i ny teknologi. Ser man gjennom kortsiktige variasjoner, har produktivitetsveksten imidlertid falt over tid.

Figur 1 illustrerer ulike trendbetraktninger for årlig vekst i reell produksjon per arbeidstime i amerikansk næringsliv (utenfor landbruket) fra 1947 og frem til i dag. Denne er mer enn halvert siden slutten av 1940-tallet. Man observerte riktignok en periode med sterk produktivitetsvekst utover på 1990-tallet. På denne tiden trodde mange at internett hadde snudd utviklingen, hvilket bl.a. bidro til IT-boblen. De siste årene har produktivitetsveksten likevel stagnert.

Figur 1: Årlig produksjonsvekst pr arbeidstime. Prosentvis årsvekst. Kilde: fred.stlouisfed.org (PRS85006092) og egne beregninger.

Det er flere mulige forklaringer på dette produktivitetsparadokset.

Statistikken undervurderer produktivitetsveksten

En første tilnærming kan være at statistikken undervurderer reell produktivitetsvekst, spesielt i den digitale økonomien. Mange nye teknologier som sosiale medier og ulike nedlastbare apper er svært billige eller gratis, noe som medfører at verdien av tjenestene ikke fanges opp i nasjonalregnskapstallene.

Avtagende utbytte fra teknologiske innovasjoner

En annen teori er at man står ovenfor avtagende utbytte fra teknologiske innovasjoner. Etter hvert som teknologinivået øker, blir det stadig vanskeligere å komme opp med virkelig banebrytende oppdagelser. Så langt har den nye teknologien ikke skapt samme vekst som i etterkant av de to første industrielle revolusjonene.

De teknologiske fremskrittene har størst betydning for noen få

En tredje årsak kan være at de teknologiske fremskrittene har begrenset betydning for det brede lag av arbeidslivet. De siste tiårene har det vært sterkest teknologisk fremgang innenfor varesektoren. Dette har medvirket til at en stadig større andel av sysselsettingen allokeres over i tjenesteytende næringer, hvilket igjen har redusert veksten i gjennomsnittlig produksjonsnivå per sysselsatt.

Det er tidkrevende å tilpasse seg ny teknologi

En siste forklaring på produktivitetsparadokset kan være at det er tidkrevende å tilpasse seg teknologiske innovasjoner. Den økonomiske historikeren Paul David har påpekt at når fabrikker skiftet fra dampmaskiner til elektrisitet på slutten av 1800-tallet, tok det omtrent 30 år før dette slo ut i merkbare produktivitetsgevinster. Årsaken var at man måtte bygge nye fabrikker og endre organiseringen for å kunne dra nytte av den nye teknologien. Trolig står vi ovenfor et tilsvarende mønster ved fremveksten av robotisering og kunstig intelligens.

Til tross for avtagende vekst i arbeidsproduktiviteten, kan man ikke konkludere at historien gir en god pekepinn for utviklingen fremover. Det kan tvert imot argumenteres for at den nye teknologien ennå ikke har nådd en fase der den får stort gjennomslag på den gjennomsnittlige arbeiders produktivitet. Dette kan kreve årevis med store investeringer. Samtidig vil de fulle effektene ikke realiseres før bølger av komplementære innovasjoner utvikles og tas i bruk. I en overgangsfase kan nødvendige tilpasningskostnader, organisasjonsendringer og behovet for ny kompetanse gi en periode med svak produktivitetsvekst.

Relaterte innlegg:

Robotifisert vekst

Norges produktive utfordringer

Innovativ stimulering

Kategorier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *