Det amerikanske presidentvalget nærmer seg og vil trolig få økende betydning for finansmarkedene i den drøye uken som gjenstår. Det sies gjerne at finansmarkedene hater usikkerhet. Så langt har meningsmålingene antydet en vinnersannsynlighet for Hillary Clinton i intervallet 80-90 prosent. Det er derfor ikke overraskende at markedene reagerte negativt når nyheten om at den såkalte «e-post saken» blusset opp igjen på fredag. Plutselig hadde usikkerheten økt.
Historisk har aksjemarkedet i USA, som har stor påvirkning på børsene verden over, gjort det bedre under demokratiske enn republikanske presidenter. Nå betyr ikke dette at slike sammenhenger er stabile over tid. Aksjekursene påvirkes av et bredt spekter av forhold. Samtidig betyr globale utviklingstrekk stadig mer også for amerikansk næringsliv. For selskapene som inngår i S&P 500-indeksen kommer rundt halvparten av inntektene fra markeder utenfor USA.
Amerikansk økonomi er verdens største. Når USA nyser blir Europa forkjølet. Smitteeffektene går både via finansmarkedene og internasjonal handel. Siden økonomiske tilpasninger ofte handler om psykologi, kan smitteeffektene også forplante seg gjennom media – i vid forstand.
I det amerikanske valget representerer Clinton en videreføring av dagens politikk, mens Trump har vokst frem på motstand mot det etablerte. I dette innlegget er det derfor mest naturlig å fokusere på noen av Donald Trump sine politikkforslag, det som i finanspressen og utenlandske økonomiblogger har blitt omtalt som Trumponomics.
Handel og internasjonal konkurranse
Handelspolitikk utgjør en av de store usikkerhetsmomentene inn mot dette presidentvalget. Donald Trump har signalisert at han ikke bare vil bygge en mur mot Mexico, men også legge straffetoll på meksikanske og kinesiske varer. Verdien av mexicanske pesos svinger nå med meningsmålingene. Faktisk har Trump sin valgkamp vært en karikatur av et poeng Paul Krugman skrev mye om på 1990-tallet, nemlig at innsikt fra næringslivsledere har begrenset overføringsverdi til samfunnsøkonomi. Et land er ikke en bedrift. USA konkurrerer ikke mot Kina eller Europa på samme måte som Coca-Cola konkurrerer mot Pepsi, eller Microsoft mot Apple.
Som drøftet i flere innlegg om Brexit, er ikke internasjonal handel avgjørende for et lands sysselsetting. Legges det handelshindringer, som toll på importvarer, vil fleksible valutakurser tilpasse seg for å gjenopprette driftsbalansen ovenfor utlandet – som er et resultat av forholdet mellom innenlandsk sparing og realinvesteringer. Sysselsettingen er et makroøkonomisk anliggende. Derimot blir det mindre eksport og import, hvilket gir dyrere varer og mindre effektivitet. En handelskrig mellom USA og andre land vil svekke veksten i verdensøkonomien over tid. Dette vil i så fall også være negativt for de globale aksjemarkedene.
Amerikansk industri
Ifølge Trump sine valgtaler taper USA på “alle områder”. Her siktes det særlig til utviklingen i amerikansk industri. Amerikansk industriproduksjon har i realiteten økt over tid og vært relativt stabil som andel av reelt BNP (produksjonen falt riktignok klart under finanskrisen og er først nå tilbake til sitt pre-krisenivå). Ser man på antall industriansatte som andel av amerikansk sysselsetting, har denne falt jevnt siden 1950-tallet (selv om det har skjedd en stabilisering siden 2009). Dette er imidlertid en tendens man ikke bare har observert i USA, men alle vestlige land. En viktig forklaring ligger i økt produktiviteten i industrisektoren, hvilket gjør det mulig å produsere mer med stadig mindre bruk av arbeidskraft. Økt produksjon gir mer inntekt og etterspørsel etter varer og tjenester. Dermed må den ledige arbeidskraften overføres til servicesektoren, der produktiviteten typisk øker saktere og mer arbeidskraft er nødvendig for å møte den økte etterspørselen. Siden det er den økonomiske veksten som fortrenger industrisysselsettingen, kan vanskelig politikere stanse denne utviklingen.
Økte inntektsforskjeller
Man har ingen garanti for at handel og teknologiske fremskritt gir en rimelig jevn fordeling av verdiskapningen. Faktisk har de stadig økende inntektsforskjellene satt sitt preg på det amerikanske samfunnet. Medianinntekten, målt i inflasjonsjusterte dollar, har nærmest stått stille siden Bill Clinton var president – til tross for betydelig økonomisk vekst i denne perioden. Dette skaper naturligvis en del misnøye og usikkerhet i deler av befolkningen, og mange ser tilbake på en tid der middelklassen gjorde det bedre. Siden industrien var en større andel av økonomien før, er det lett å trekke den feilaktige slutningen av mer proteksjonisme er løsningen på problemene. Her er det andre tiltak som må til.
Et vekstmirakel?
Trump har lovet at veksten i USA skal øke til 5-6 prosent (opp fra dagens trendvekst på rundt 2 prosent), men dette er ikke mulig for et rikt industriland. Å sammenligne vekstraten med Kina, som er i «konvergeringsfase», gir lite mening. USA har allerede høy kapitalintensitet og befolkningen vokser saktere. Mange av forslagene som har kommet på bordet kan faktisk ha negative effekter på vekstpotensialet i økonomien, siden de svekker den viktigste vekstkomponenten for rike land – total faktorproduktivitet. Denne drives av kompetanse, konkurranse, handel, teknologi osv. Enorme skattekutt kan riktignok stimulere etterspørselen på kort sikt, men siden USA nærmer seg full sysselsetting, er det begrenset hvor mye finanspolitisk stimulans som er mulig før Federal Reserve må heve renten for å unngå inflasjonspress.
Det er forskjell på valgkamp og den politikken som vil bli ført i møte med virkeligheten. Det er ingen som vet hva slags økonomisk politikk Trump vil gjennomføre hvis han vinner. I motsetning til Clinton, men også tidligere republikanske presidentkandidater, har Trump knapt fagøkonomer i staben sin. Mye tyder på at finansmarkedene frem til nylig har “priset inn” en Clinton seier. Bevegelsene man har sett på meningsmålingene de siste dagene kan derfor skape økt volatilitet i markedene frem mot valgdagen.