Storbritannia skal om ikke lenge velge mellom Brexit og Bremain. Britene har i utgangspunktet et gunstig EU- medlemskap ved at de har full tilgang til EUs felles marked, samtidig som de står utenfor eurosonen og dermed har handlerom i den økonomiske politikken. Å tre ut av EU vil ha samfunnsøkonomiske kostnader, men ikke de store negative sysselsettingseffektene som noen argumenterer med.
Sankthansaften (den 23.juni) går britene til valgurnene for å ta stilling til om Storbritannia skal forbli medlem av den Europeiske Union (EU). I pressen omtales dette som et valg mellom Brexit og Bremain. Øyfolkets forhold til EU har hele tiden vært anstrengt. Storbritannia ble medlem av daværende EF den 1. januar 1973. De hadde ønsket å tre inn før, men Frankrikes president Charles De Gaulle hadde lagt ned veto mot britisk medlemskap – han mente de ikke var europeiske nok. Da spørsmålet om felles valuta skulle besluttes i desember 1991, var britene kloke nok til å reservere seg. Før den tid hadde daværende statsminister Margaret Thatcher reforhandlet avtalen med EU, slik at overføringene av midler fra London til Brussel var redusert. EUs felles budsjett gikk i hovedsak til landbruk, noe Storbritannia hadde lite glede av.
Spørsmålet om Storbritannia skal forbli medlem av EU har både økonomiske og politiske konsekvenser. Dette innlegget skal i hovedsak fokusere på de handelspolitiske.
Handelsavtale med EU
I dag er rundt halvparten av Storbritannias utenrikshandel knyttet til EU. Ved Brexit vil det i utgangspunktet bli mindre handel mellom Storbritannia og EU på grunn av toll og andre handelsreguleringer. Denne effekten blir størst hvis britene forlater unionen uten en ny handelsavtale. Dette er imidlertid ikke det mest sannsynlige utfallet. Et løsrevet Storbritannia skal forhandle om det økonomiske forholdet til det gjenværende EU. I debatten fokuseres det ofte på det norske og det sveitsiske alternativet – siden disse allerede er velkjente. Gjennom EØS- avtalen deltar Norge i EUs felles marked. Vi implementerer EU regler og betaler kontingent, men har ingen stemmerett. Sveits har en løsere tilknytningsform, basert på en rekke bilaterale handelsavtaler. Det er trolig at Storbritannia får en særegen avtale, siden de tross alt er større og viktigere for EU. Det er likevel hvert å merke seg at mange tror at Skottland igjen vil vurdere å bryte med Storbritannia ved en EU- exit, hvilket kan svekke britenes forhandlingsposisjon.
Effektivitet, ikke jobber
En vanlig misforståelse i den offentlige debatten er at internasjonal handel har stor betydning for sysselsettingsnivået i et land. Sysselsetting er et makroøkonomisk anliggende som på kort sikt er bestemt av samlet etterspørsel og på lang sikt avhenger den strukturelle arbeidsledigheten – der handelspolitikk har liten nettoeffekt. Internasjonal handel bidrar til økt velferd ved å sikre en mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.
Anta at en uttredelse fra EU gir lavere etterspørsel etter britiske eksportvarer som følge av at europeiske forbrukere må betale toll ved kjøp av britiske varer. Nettoeksporten fra Storbritannia vil falle for en gitt valutakurs. Dette vil få pund sterling til å svekke seg på valutamarkedet, hvilket gjør britiske varer billigere på verdensmarkedet og utenlandske varer dyrere i Storbritannia. Faktisk kan man forvente at pundet vil svekke seg så mye at nettoeksporten noenlunde returnerer til sitt utgangspunkt – slik at også produksjon og sysselsetting forblir relativt upåvirket på kort sikt. Den økonomiske logikken bak dette kanskje overraskende resultatet, er at driftsbalansen ovenfor utlandet (som primært består av handelsbalansen) må tilsvare forskjellen mellom innenlandsk sparing og realinvesteringer – og disse forholdene antas å ikke være direkte påvirket av handelspolitikk.
Selv om handelsbalansen ikke skulle påvirkes særlig, vil det fortsatt bli mindre utenrikshandel. Eksporten og importen vil synke. Landets ressurser vil ikke utnyttes like effektivt som tidligere og forbrukerne må betale mer for varer og tjenester enn de ellers kunne gjort.
Ifølge det britiske finansdepartementet vil Storbritannias bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2030 være mellom 3,2 og 7,5 prosent lavere ved Brexit enn ved fortsatt EU-deltagelse, avhengig av om det blir en ny handelsavtale og hvordan denne uformes. Det kan argumenteres for at disse tallene er for høye. Paul Krugman , som fikk nobelprisen for sine bidrag til internasjonal handelsteori, påpeker at estimater for BNP-tap knyttet til mindre EU- handel trekkes opp av forutsetninger om dynamiske effekter – for eksempel større markeder sin betydning for investeringer, produktivitet osv. Slike virkninger er imidlertid usikre. Krugmans egne «bak på konvolutten» beregninger anslår et varig fall i britisk BNP på rundt 2 prosent – hvilket fortsatt representerer en betydelig samfunnsøkonomisk kostnad ved å tre ut av EU.
Det viktige økonomiske argumentet mot EU-medlemskap er euroen, som ikke utgjør et «optimalt valutaområde». Mangel på egen penge- og valutapolitikk gjør det svært krevende å sikre makroøkonomisk stabilitet – spesielt når økonomien utsettes for lokale (eller asymmetriske) sjokk. Storbritannia står imidlertid utenfor eurosamarbeidet. Britiske pund flyter fritt på valutamarkedet. Dette vil gjøre tilpasningen til en eventuell Brexit lettere å bære, men innebærer også at det er svake økonomiske argumenter for å tre ut av EU.