Borgerlønn i en teknologisk fremtid

Fremveksten av ny teknologi og en svak verdensøkonomi gjør at mange er usikre på fremtiden. Dette har gitt ny grobunn for et gammelt forslag om å innføre allmenn borgerlønn.

Det er vanskelig å se inn i fremtiden. Historien gjentar seg, men tar også en helt ny form. Selv om teknologiske fremskritt historisk har vært forbundet med stigende levestandard, har mennesker alltid hatt en iboende frykt for endringer og omstilling. Den teknologiske utviklingen vi nå er vitne til, med fremveksten av roboter og kunstig intelligens, vil nok på mange måter gjøre hverdagen tryggere og enklere. Samtidig skapes det en frykt for at programvare kan utkonkurrere arbeidskraft når det gjelder å løse mange arbeidsoppgaver. Noen mener vi må begynne å tilpasse oss en fremtid der stadig flere ikke har plass i det tradisjonelle arbeidsmarkedet. I en slik økonomi kan inntektsforskjellene også bli store, fordi mye av verdiskapningen tilfaller kapitaleierne. En flere hundre år gammel tanke om å innføre en universell grunninntekt, ofte kalt borgerlønn, har blitt løftet frem som et tiltak for å møte en usikker fremtid.

Teknologiens svøpe og velsignelse

Teknologiske fremskritt har mye til felles med internasjonal handel. Begge utvider mulighetsområdet for inntekter og konsum. Det er imidlertid ingen garanti for at effektivitetsgevinstene for samfunnet som helhet, fordeles på en måte som oppleves rettferdig. For en arbeider som blir erstattet av en maskin, vil teknologien representere en trussel. For samfunnsøkonomien er dette et ledd i en omstilling der næringsstrukturen tilpasser seg økt produktivitet i teknologitunge sektorer. Det vil oppstå nye arbeidsplasser, men disse kan kreve annen kompetanse. Reallønningene vil gå opp, men inntektsforskjellene kan øke. Det er mulig for myndighetene å tilpasse den økonomiske politikken slik at de som taper på handel og teknologi blir kompensert, men en slik politikk kan også ha uheldige bivirkninger.

Noe av det som trolig skaper ekstra usikkerhet i dagens situasjon, er at man så langt ser få tegn på økt produktivitet. Faktisk har produktivitetsveksten falt i de fleste land i kjølvannet av finanskrisen. Dette kan delvis ha konjunkturelle årsaker. Langvarig lav etterspørsel har glitt lite investeringer og mange arbeidsledige har mistet arbeidstrening og kompetanse. Det kan imidlertid også være mer strukturelle forhold som spiller inn. En påstand man ofte hører fra vekstpessimistene er at alle de banebrytende oppfinnelsene ligger bak oss. Da burde det være lite grunn til å frykte ny teknologi. Det er vanskelig å se for seg at en mulig «4.industraliserte revolusjon», med roboter og automatisering, ikke skal komme til syne i produktivitetsstatistikken over tid.

Reallønningene har stagnert i mange land, men dette skyldes slakk i arbeidsmarkedet. Frykten for fremtiden tar mange former: alt fra historisk lave langsiktige realrenter, som følge av høy global etterspørsel etter sikre statsobligasjoner, til nye politiske bevegelser – som Trump og Brexit. Selvoppfyllende pessimisme kan ha bidratt til høy global sparing og forlenget lavkonjunkturen etter finanskrisen i 2008.

Det er i dette klimaet ideen om borgerlønn igjen har fått en oppblomstring. Bekymringen for massearbeidsledighet er lite reell. Dette er et spørsmål om aggregert etterspørsel på kort sikt og om strukturene på arbeidsmarkedet på lang sikt. Noen vil likevel argumentere for at en universell grunninntekt kan lette tilpasningen til en ny økonomi- ved å gjøre det enklere å starte gründervirksomhet. Ekspansjonen av såkalt delingsøkonomi åpne ikke bare opp for flere småbedrifter, men er også et eksempel på hvordan informasjonsteknologien kan være såkorn for økte inntektsforskjeller. Som drøftet i et tidligere innlegg, kan nettverkseffekter og naturlige monopoler gjøre at eierne av delingsplattformer fanger en betydelig andel av verdiskapningen i en delingsøkonomi. Kanskje kan økt skattlegging av superprofitt fra teknologieierne bidra til å finansiere enn borgerlønn som gjør at flere kan satse som gründere i et samfunn med økt omfang av delingsøkonomi?

Utopisk borgerlønn?

En borgerlønn skal utbetales til alle – uavhengig av inntekt, alder og helsetilstand. Man kan betrakte en slik ordning som et bunnfradrag som gir negativ inntektsskatt til personer med svært lav eller ingen inntekt. En innføring av borgerlønn vil altså være det samme som å la alle dra fordel av et minstefradrag i skatteoppgjøret.

Det er ikke mulig å diskutere borgerlønn uten å ta for seg hvordan ytelsen skal finansieres. Her er det to muligheter: kutt i andre offentlige utgifter og/eller økte skatter. En tredje mulighet er å trykke penger, men på lang sikt vil dette være inflasjonsdrivende – hvilket også representerer en skatt.

Man antar gjerne at en borgerlønn skal finansieres ved å avskaffe en rekke av dagens behovs- og inntektsregulerte støtteordninger, som for eksempel aldersperson og arbeidsledighetstrygd. Siden mange av disse ordningene svekker markedsøkonomiens evne til å allokere realressurser effektivt, kan en negativ inntektsskatt bidra til høyere velferd. Spesielt kan negativ inntektsskatt, som et alternativ til behovsprøvde ordninger, motvirke risikoen for en «trygdefelle» med negative effekter på arbeidstilbudet. Gunstige behovsprøvde støtteordninger gjør det lite lønnsomt å gå ut i arbeidslivet. Ved en negativ inntektsskatt vil dette problemet opphøre, siden all ekstra lønnsinntekt vil komme på toppen, og ikke som et alternativ, til eksisterende støtteordninger.

Det er noen åpenbare problemer med en slik finansieringsform. Siden en borgerlønn medfører en universell utbetaling fra det offentlige, må nødvendigvis noen trygdemottakere gå ned i inntekt – siden pengene skal fordeles på flere. Pensjonister, som utgjør en økende velgergruppe, ville nok finne en slik omlegging særlig urimelig.

Alternativt kan en borgerlønn finansieres gjennom skatteøkninger. I en verden med stigende inntektsforskjeller vil det trolig være en tendens til at velgere foretrekker politiske partier som går til valg på å øke skattleggingen av høyinntektsgrupper og formue. Dette kan innebære at de marginale skattesatsene blir svært høye, noe som kan ha negative vridningseffekter på ressursallokeringen og svekke vekstevnen i økonomien.

I Sveits stemte 78 prosent mot å innføre en borgerlønn tidligere i år. Det er også lite politisk støtte for en slik ordning i Norge. De flest anslag på en bærekraftig borgerlønn ligger på nivåer som ville gjøre det vanskelig å leve av dette alene. I Norge kunne man, etter modell fra Alaska, dele ut realavkastningen fra oljefondet. For å få beløpet opp på et akseptabelt nivå, måtte man trolig avskaffe (eller kutte kraftig i) folketrygden og sosialstøtten, men også andre kostbare offentlige ytelser, som landbrukssubsidiene.

Det er vanskelig å se inn i fremtiden. Enn så lenge fremstår borgerlønn, som gir reell økonomisk handlefrihet, som et interessant teoretisk konsept.

Kategorier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *