Selv om oppsvinget i norsk økonomi er moderat, blir også vi påvirket av en fremskyndet amerikansk renteoppgang.
Det ble i går lagt frem en solid arbeidsmarkedsrapport fra USA, med sterk sysselsettingsvekst, fallende arbeidsledighet og tiltagende lønnsvekst. Selv om en varm februar kan ha påvirket tallene positivt, ligger nå alt til rette for at Federal Reserve setter opp renten med 0,25 prosentpoeng på FOMC-møtet 14-15 mars, slik Yellen antydet i en tale allerede i forrige uke. Dermed tiltar innstramningene i den amerikanske pengepolitikken – det gikk ett år mellom den første renteøkningen i desember 2015 og den andre i desember i fjor.
Norsk konjunkturomslag
Også norsk økonomi synes å være i bedring etter det kraftige oljeprisfallet i 2014. En ekspansiv penge- og finanspolitikk bidrar til denne utviklingen. Denne uken la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem nye makroøkonomiske prognoser. Byrået venter mindre fall i oljeinvesteringene fremover, økende eksport og høyere privat konsum, noe som gir en forsiktig konjunkturoppgang fra i år. Veksten i Fastlands- Norge, som i fjor var den laveste siden finanskrisen, er anslått å stige i 2017. Trendveksten i økonomien, som trolig ligge rundt 2 prosent, nås omtrent i år og overstiges litt de neste årene. Dermed avtar graden av slakk i arbeidsmarkedet noe, selv om vi ikke er tilbake til normal kapasitetsutnyttelse før i 2020. Arbeidsledigheten gikk ned i siste halvdel av fjoråret, men dette skyldes at mange trakk seg ut av arbeidsmarkedet.
Det avgjørende for rentesettingen til Norges Bank er ikke veksttakten i norsk økonomi, men omfanget av ledig produksjonskapasitet. Så lenge produksjonsgapet er negativt vil det være et nedadgående press på inflasjonen.
Klar inflasjonsnedgang
I går kom det også tall fra SSB som viser at inflasjonen i Norge faller. De siste par årene har den underliggende KPI- veksten ligget høyere enn Norges Banks inflasjonsmål på 2,5 prosent. Dette kan føres tilbake til det oljeprisdrevene fallet i kronekursen, med påfølgende økte importpriser. Siden kronen har styrket seg noe, bremses denne utviklingen. Som det ble påpekt i et innlegg her på bloggen i august i fjor: «Fremover må man […] forvente at inflasjonen vil falle som følge av ledig produksjonskapasitet og lav lønnsvekst».
Amerikanske smitteeffekter
Lav inflasjon og ledig produksjonskapasitet tilsier at det er behov for en ekspansiv pengepolitikk også i årene fremover. Faktisk viser Norges Banks egne prognoser for inflasjons- og produksjonsgapet de neste årene at rentebanen skulle ligget enda lavere, men risikoen for finansiell ustabilitet knyttet til økende boligpriser og høy gjeldsbelastning tillegges betydning. Et økt rentenivå internasjonalt gjør jobben enklere for Norges Bank. En redusert rentedifferanse ovenfor utlandet burde tilsi en svekkelse av kronen, noe som stimulerer nettoeksporten og dermed ressursutnyttelsen i økonomien, samt får den importerte inflasjonen til å øke. Dette vil, alt annet likt, trekke opp rentebanen her hjemme. Mer generelt kan man si at økt aggregert etterspørsel i USA bidrar til å spise av det globale spareoverskuddet som har gitt historisk lave realrenter i årene etter finanskrisen.
Midlertidig oljeprisfall?
Utviklingen i råoljeprisene er åpenbar viktig for norsk økonomi og dermed renteutviklingen. Når råoljeprisene gjorde et klart hopp i november i fjor, hadde dette trolig sammenheng med at OPEC kom frem til enighet om store kutt i oljeproduksjonen – etter lenge å ha drevet priskrig mot amerikansk skiferolje. Denne uken har spekulasjoner om økt utvinning av skiferolje i USA gitt noen dager med klare oljeprisfall. Det kan heller ikke utelukkes at den stigningen man har sett i de langsiktige rentene internasjonalt påvirker oljeprisene negativt. Dette poenget ble drøftet i forhold til gullprisen i et tidligere innlegg, men har en viss relevans også for oljeprisen. I så fall blir virkningen av en amerikansk renteoppgang på norsk økonomi mer tvetydig.