Årets lønnsforhandlinger er i full sving og et sentralt spørsmål er opprettholdelse av lønnens kjøpekraft. Man kan ofte få inntrykk av at lavest mulig lønnsvekst er en nødvendighet, men i dagens situasjon står partene ovenfor en vanskelig balansering der både for store og for små lønnstillegg kan vippe norsk økonomi i større ubalanse.
Partene i arbeidslivet har i utgangspunktet motstridende interesser i lønnsforhandlingene. Arbeidsgiverne vil ha lave kostnader og lønnstakerne vil ha høy kjøpekraft. Ved økende ledighet stiller arbeidsgiverne med en sterkere forhandlingsposisjon, siden det i en del bransjer er mindre knapphet på arbeidskraft enn tidligere. Samtidig innebærer den norske modellen med sentrale lønnsforhandlinger at partene forsøker å tilpasse lønnsveksten til forholdene i norsk økonomi – som preges av oljenedturen. Innenfor «frontfagmodellen» legger partene vekt på å sikre industriens kostnadsmessige konkurranseevne. Systemet legger opp til at konkurranseutsatt sektor forhandler først, og at resultatene herfra skal være retningsgivende for lønnsutviklingen i andre bransjer.
Det er først og fremst kronekursen som har betydning for industriens konkurranseevne. Normalt vil lave lønnstillegg gi lav inflasjon og dermed en ekspansiv pengepolitikk i form av lav rente og svakere kronekurs. Dette bidrar til å understøtte samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting, slik at arbeidsledigheten blir lav.
Som påpekt tidligere, befinner Norge seg nå nær en likviditetsfelle. Hvis styringsrenten til Norges Bank når sin «nedre grense», kan ikke sentralbanken svare på lavere lønnsvekst med å senke renten ytterligere. Dette innebærer at de andre virkningene av lav lønnsvekst får større betydning. Den dominerende virkningen vil da kunne være at privat forbruk svekkes. En lav eller negativ vekst i husholdningens forbruk vil svekke samlet etterspørsel, noe som kan føre til at produksjonen stagnerer. Dette kan videre gi fallende investeringer, fordi bedriftene ikke får behov for å utvide sin produksjonskapasitet. Dermed kan man havne i en uvanlig situasjon, hvor for lav lønnsvekst gir økende arbeidsledighet.
Nå betyr ikke dette at en for høy lønnsvekst er ønskelig. Den norske kronen har svekket seg betydelig på valutamarkedet i kjølvannet av det kraftige oljeprisfallet. Skal kronekurssvekkelsen bidra til økt tradisjonell nettoeksport, kan ikke samtidig lønnstagerne få full kompensasjon for at importvarer blir dyrere.
Forhandlingene preges av at arbeidsledigheten stiger, hvilket presser lønnsveksten ned. Svak kronekurs fjerner ikke behovet for avdempet lønnsvekst, men den lave renten setter en grense for hvor lav lønnsveksten bør bli. Blir lønnsveksten for lav, er dette et argument for at regjeringen bør ty til mer ekspansiv finanspolitikk for å unngå unødig høy arbeidsledighet og fallende inflasjonsforventninger.