Den amerikanske sentralbanken har avholdt rentemøte og holdt styringsrenten uendret. Federal Reserve venter lavere arbeidsledighet og gradvis økt inflasjon. Renten i USA kommer bare til å stige gradvis og ligge lavere enn et langsiktig normalt nivå i årene fremover.
Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve – ofte bare kalt Fed – har nettopp offentliggjort utfallet av sitt rentemøte, og publisert oppdaterte prognoser for vekst, arbeidsledighet, inflasjon og renter.
Den amerikanske økonomien fortsetter å vokse i det som omtales som et «moderat tempo», til tross for de siste måneders uro i finansmarkedene og svak global økonomi. Arbeidsmarkedet bedrer seg gradvis, men det er få tegn til tiltagende lønnsvekst. Inflasjonen har likevel tatt seg noe opp i det siste. De strammere forholdene i finansmarkedet gjør at pengepolitikken blir mindre ekspansiv for et gitt nivå på styringsrenten. Dette har betydning for Feds kalibrering av pengepolitikken, altså hvor raskt styringsrenten kan heves.
Federal Reserve publiserer et såkalt «dot plot», der renteforventningene til medlemmene i den pengepolitiske komiteen (FOMC) fremstilles. Denne indikerer nå en renteoppgang på 0,5 prosentpoeng i 2016 – etter at styringsrenten ble hevet for første gang på nesten ti år i desember i fjor. Mens ni medlemmer vil ha to renteøkninger i år, vil syv medlemmer ha minimum enda en økning, mens bare ett medlem kun vil heve renten en gang i 2016.
Sentralbanker har i utgangspunktet kun direkte kontroll over det helt kortsiktige nominelle rentenivået. Det er renter med lengre løpetid som har betydning for hvordan husholdningene og bedriftene tilpasser forbruk og investeringer. Sentralbanker legger derfor stor vekt forventningsstyring. Ved å publisere en troverdig bane for fremtidige styringsrenter, vil sentralbanken få bedre kontroll over aktørenes renteforventninger, slik at pengepolitikken blir mer effektiv i å nå sine mål. Den såkalte forventningshypotesen sier at renter med ulik løpetid avhenger av et vektet gjennomsnitt av dagens kortsiktige rente og fremtidige korte renter frem til obligasjonens forfall (hypotesen holder imidlertid ikke perfekt, blant annet som følge av varierende risikopremier).
Den amerikanske sentralbanken sitt mandat for pengepolitikken er prisstabilitet og full sysselsetting. Inflasjonsmålet er 2 prosent, mens Fed anslår full sysselsetting i USA til en arbeidsledighetsrate på 4,8 prosent (anslaget oppdateres over tid).
Moderne teori om pengepolitikk bygger på at sentralbanken har en tapsfunksjon av typen:
hvor banen for styringsrenten velges slik at nåverdien av en vektet sum av forventende fremtidige inflasjonsgap, π (avvik fra inflasjonsmålet) og produksjonsgap, x (avvik fra potensiell produksjon ved full sysselsetting) blir minimert. 𝜆 er den relative vekten sentralbanken tillegger produksjonsstabilisering og β er en diskonteringsfaktor. Med et slikt utgangspunkt kan man (litt forenklet) si at en optimal rentepolitikk sikrer at produksjonsgapet og inflasjonsgapet har motsatt fortegn og går mot null over tid. Hvis begge gapene har samme fortegn, er det ingen målkonflikt, slik at et bedre utfall kan oppnås ved en alternativ rentebane.
Hvis man betrakter prognoser fra Federal Reserve, ser man at arbeidsledigheten forventes å ligge litt lavere enn sitt langsiktige likevektsnivå i årene fremover, dvs. at produksjonsgapet er positivt. Samtidig vil inflasjonen gradvis beveger seg tilbake til inflasjonsmålet på 2 prosent.
Prognoser for amerikansk økonomi og pengepolitikk. Kilde: Federal Reserve.
Når man kommer til slutten av prognoseperioden, ligger likevel arbeidsledigheten lavere enn anslag for det langsiktige likevektsnivået. Dette henger sammen med at renten fortsatt er noe under det Fed anser å være et normalt rentenivå lang sikt. En slik utvikling betyr trolig at rentenivået må økes ytterligere i årene etter 2018, for å unngå at inflasjonen overskyter 2 prosent som følge av press i arbeidsmarkedet.
Ved første øyekast kan dette virke som en for ekspansiv pengepolitikk, spesielt tatt i betraktning at pengepolitikken virker på økonomien med lange og variable tidsetterslep. Rentebanen kan likevel begrunnes ut fra hensynet til å minimere den pengepolitiske tapsfunksjonen i et langsiktig perspektiv.
Siden renten i USA har ligget nær null siden finanskrisen i 2008, har sentralbanken tidligere hatt behov for å fortelle markedet at styringsrenten vil forbli lav lenge. En slik forsikring har trolig gitt et fall i de langsiktige rentene, hvilket igjen har bidratt til en økt stimulans av etterspørselen og dermed en raskere økonomisk gjenhenting. Når denne politikken virker, er det selvfølgelig fristende å øke renten raskere. Men en liten midlertidig overskying av inflasjonsmålet, som igjen krever et noe høyere rentenivå for en periode, er kostnaden ved tidligere å ha «forpliktet» seg til langsiktig stimulans. Hvis man ikke hadde kommet med en slik kommunikasjon, ville de lange rente vært høyere tidligere og dermed ville også arbeidsledigheten vært større og inflasjonen lavere over lang tid. Om man ikke følger tidligere løfter, vil slike heller ikke ha troverdighet i fremtiden.